Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til på Gribbenuten ved Rajagaha, satt munken Sona for seg selv og tenkte:

«Det er nesten ingen som strever så energisk for å følge Mesterens råd, som jeg gjør. Likevel har ikke sinnet mitt funnet frihet. Kanskje jeg skulle gå ut av ordenen igjen og bli legmann? Familien min har mye penger, så jeg kan kanskje heller bruke dem til å gjøre gode gjerninger. Kanskje jeg skulle gi opp å være munk?»

Mesteren fikk vite dette, og sa til Sona:

«Si meg, Sona, var ikke du flink til å spille harpe før du ble munk?»

«Jo, det stemmer, Mester,» svarte Sona.

«Hvis strengene på harpen din var for stramme, var da harpen renstemt og lett å spille på?» «Nei, det var den ikke,» svarte Sona.

«Og hvis strengene på harpen din var for slakke, var da harpen renstemt og lett å spille på?»

«Nei, Mester, det var den ikke,» svarte Sona.

«Men hvis strengene på harpen din verken var for slakke eller for stramme, men nøyaktig riktig stemt, var da harpen renstemt og lett å spille på, Sona?»

«Ja, det stemmer,» svarte Sona.

«Slik er det, Sona. Hvis du anspenner deg for mye, blir du bare rastløs. Hvis du slapper for mye av, blir du sløv. Sørg derfor at du holder kreftene dine i balanse, Sona, finn en balanse i dine åndsevner og bruk denne som utgangspunkt for videre trening.»

«Ja vel, Mester,» svarte Sona.

Så fulgte han Mesterens råd og fant balanse i treningen. Da varte det ikke lenge før han vant innsikt og frihet.