1. Om undere

Slik har jeg hørt det:

En gang holdt Mesteren til i Pavarikas mangolund ved Nalanda. Da kom den unge borgeren Kevaddha bort til ham. Han hilste høflig på Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Da han hadde satt seg, sa han:

«Denne byen er velstående og rik på folk og gods, Mester,—og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester.»

Mesteren svarte:

«Jeg lærer ikke opp munkene mine til å gå og gjøre undere for hvitkledde borgere, Kevaddha.»

Kevaddha sa:

«Jeg mener ikke å motsi deg, Mester, men denne byen er velstående og rik på folk og gods, og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester.»

Mesteren gjentok:

«Jeg lærer ikke opp munkene mine til å gå og gjøre undere for hvitkledde borgere, Kevaddha.»

Men Kevaddha gjentok forslaget sitt:

«Jeg mener ikke å motsi deg, Mester, men denne byen er velstående og rik på folk og gods, og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester.»

«Det finnes tre slags undere som jeg kjenner og kan utføre selv, og som jeg kan lære bort til andre, Kevaddha. Hvilke tre? Det er paranormale undere, tankelesningsundere og undervisningsunderet.

Og hva er så paranormale undere, Kevaddha? Det er slike paranormale ferdigheter som en munk kan lære å mestre: Fra å være en gjør han seg til mange, og fra å være mange gjør han seg til en. Han gjør seg usynlig og kommer til syne igjen. Han går like uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Han dykker ned i jorda og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Han går på vannet uten å synke nedi, som om det skulle være fast grunn. Med korslagte bein ferdes han gjennom lufta som fuglen på vingene. Han berører og stryker over sola og månen med handa si, enda så mektige og veldige de er, og han ferdes i sitt legeme helt opp til Brahmas verden.

En troende og overbevist person som ser dette, går til en skeptiker som ikke er overbevist, og sier: ’Det er fantastisk, du! Det er virkelig enestående å se hvor kraftfull og mektig denne filosofen er! Jeg så at fra å være en gjorde han seg til mange, osv.’

Men da kan det hende at skeptikeren som ikke er overbevist, svarer: ’Ja, det finnes jo et fag som kalles magi. Det er vel det han benytter seg av.’

Hva mener du, Kevaddha? Kan det hende at en skeptiker som ikke er overbevist, sier dette til den troende, til han som er overbevist?»

«Ja, det kan nok hende, Mester.»

«Når jeg ser ulempene ved slike paranormale undere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem.

Hva er så tankelesningsundere, Kevaddha? Det er når en munk kan si hva en annen person tenker eller mener,—når han kan beskrive hva som er i deres sinn og tanker: ’Nå tenker du på det og nå tenker du på det.’

En troende og overbevist person som ser dette, går til en skeptiker som ikke er overbevist, og sier: ’Det er fantastisk, du! Det er virkelig enestående å se hvor kraftfull og mektig denne filosofen er! Jeg så at han kunne si hva en annen person tenkte!’

Men da kan det hende at skeptikeren som ikke er overbevist, svarer: ’Ja, det finnes jo et fag som kalles tankelesning. Det er vel det han benytter seg av.’

Hva mener du, Kevaddha? Kan det hende at en skeptiker som ikke er overbevist, sier dette til den troende, til han som er overbevist?»

«Ja, det kan nok hende, Mester.»

«Når jeg ser ulempene ved slike tankelesnings-undere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem.

Hva er så undervisningsunderet, Kevaddha? Det er når en munk gir undervisning i hvordan man bør tenke og hvordan man ikke bør tenke, hva man bør ha i tankene og hva man ikke bør ha i tankene, og hva man bør vise fra seg og hva man bør ta vare på.

Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Kevaddha. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette kalles undervisningsunderet, Kevaddha.

Han går inn i den første … andre … tredje … fjerde dypmeditasjon, …

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Så dette er altså de tre slags undere som jeg kjenner og kan utføre selv, og som jeg kan lære bort til andre.

2. Munken som besøkte Brahma

Det var en gang en munk her i denne forsamlingen, Kevaddha, som søkte svar på dette spørsmålet: De fire grunnegenskapene er jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen,—men hvor kan disse forsvinne uten å etterlate seg spor?

Han gikk inn i en så dyp konsentrasjon at han i sitt konsentrerte sinn kom fram dit hvor gudene ferdes. Først gikk han bort til bort til gudene i de fire store kongenes følge, og stilte dem dette spørsmålet:

’Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor?’

’Nei, det vet vi ikke,’ svarte disse gudene. ’Men kongene over de fire verdenshjørner er større og mektigere enn vi. De vet nok svaret.’

Så gikk munken bort til kongene over de fire verdenshjørner og spurte:

’Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor?’

’Nei, det vet vi ikke,’ svarte de fire store kongene. ’Men de trettitre gudene er større og mektigere enn vi. De vet nok svaret.’

Så gikk munken bort og spurte de trettitre, men de sa også at de ikke visste hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor. Men de sendte ham videre til kongen sin, Dyktig, som heller ikke kunne svare. Og slik ble han sendt videre oppover til vektergudene, som sendte ham videre til kongen sin, Overvokter. Derfra ble han sendt til de lykkelige gudene, og til kongen deres, Overlykkelig. Derfra videre til de gudene som liker å skape, og til kongen deres, Velskapt. Denne sendte ham videre til de gudene som hersker over andres skaperverk, men de sendte ham igjen videre til kongen sin, Overhersker. Munken stilte ham det samme spørsmålet om hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor, men fikk det samme svaret som de andre hadde gitt ham.

’Nei, jeg vet ikke hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor,’ sa Overhersker. ’Men spør de gudene som ferdes i den store Brahmas nærhet. De er større og mektigere enn jeg. De vet nok svaret.’

Da gikk denne munken inn i en konsentrasjon som var så dyp, Kevaddha, at han i sitt konsentrerte sinn kom fram dit hvor den store Brahma ferdes.

Der gikk han bort til gudene i den store Brahmas følge, og spurte:

’Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?’

Da gudene i den store Brahmas følge hadde hørt spørsmålet, sa de:

’Nei, munk, dette vet vi ikke. Men det finnes en som er større og mektigere enn vi. Det er Gud, den store Brahma, den uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Han vet nok svaret på spørsmålet ditt.’

’Men hvor er den store Brahma nå da, mine venner?’

’Vi vet ikke hvor eller hvordan den store Brahma ferdes, munk, og vi vet heller ikke hvor han kommer fra. Men når vi ser at det kommer til syne et sterkt lysskjær og en veldig stråleglans, da vet vi at Herren kommer snart. For dette lysskjæret og stråleglansen har alltid tidligere vært et varsel om at han nærmer seg.’

Nå varte det ikke så lenge før den store Brahma kom til syne, og munken gikk bort til ham og spurte:

’Hør her, min venn. Kan du si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?’

Da han hadde sagt dette, Kevaddha, sa den store Brahma:

’Jeg er Gud, den store Brahma, munk, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener!’

Munken svarte:

’Men hør nå her, min venn! Jeg spurte deg da ikke om du var Gud, den store Brahma, osv.? Jeg spurte deg bare hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!’

Den store Brahma gjentok bare:

’Jeg er Gud, den store Brahma, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener, munk!’

Men munken sto på sitt:

’Ja, men jeg spurte deg faktisk ikke om du er Gud, den store Brahma, og alt det der, min venn! Jeg spurte deg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!’

Da tok den store Brahma munken i armen og førte ham litt bort fra de andre, Kevaddha, og sa:

’Alle de andre gudene i mitt følge tror at det ikke finnes noe som Brahma ikke ser, intet som Brahma ikke vet og intet som Brahma ikke kjenner til, munk. Derfor ville jeg ikke si det så de hørte det, men faktum er at jeg heller ikke vet hvor de fire grunnegenskapene, altså jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor!

Så du har gjort en tabbe, munk. Det var dumt av deg å forbigå Mesteren og prøve å finne svar på dette andre steder enn hos ham. Gå nå tilbake og finn ham, og still dette spørsmålet til ham, munk. Så kan du legge merke til hva han har å si til det.’

Og dermed forsvant denne munken fra Brahmas rike like fort som når en kraftig mann strekker ut eller bøyer armen sin, Kevaddha, og han kom til syne her like foran meg. Han hilste høflig på meg og satte seg ned ved siden av meg. Da han hadde satt seg, stilte han meg dette spørsmålet:

’Hør her, Mester. Kan du si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?’

Da han hadde sagt dette, Kevaddha, sa jeg til ham:

’Før i tiden tok sjøfarende handelsmenn med seg en landfinnerfugl på skipet når de dro til sjøs, munk. Når de ikke kunne finne land, slapp de landfinnerfuglen løs fra skuta. Den fløy mot øst, mot syd, mot vest og mot nord, den steg høyt til værs og kretset omkring. Hvis den kunne se land et eller annet sted, forsvant den i den retningen, men hvis den ikke kunne se land, vendte den tilbake til skipet.

På samme måte har du lett etter svar på dette spørsmålet ditt. Du har vært helt opp til Brahmas rike uten å finne svar. Og nå kommer du tilbake til meg. Men du har formulert spørsmålet ditt feil, munk. I stedet for å spørre hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor, skal du heller stille spørsmålet på denne måten:

Hvor er det at jord og vann,
ild og vind ikke blir hengende fast?

Hvor er det at langt og kort,
stort og smått, stygt og pent,—
ja, hvor kan navn og form forsvinne
uten å etterlate seg spor?

Da blir svaret dette:

Bevisstheten,—usynlig og grenseløs,
kan slippe taket i alt som finnes.
Der er det at jord og vann,
ild og vind ikke blir hengende fast.
Der er det at langt og kort,
stort og smått, stygt og pent,—
ja, navn og form kan forsvinne
uten å etterlate seg spor.
Når bevisstheten blir borte,
blir alle ting borte.’»

Slik talte Mesteren, og glad til sinns tok Kevaddha imot Mesterens ord.