De mellomlange tekstene

Dhatuvibhangasutta

140. Analysen av grunnegenskapene

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var på vandring i Magadha, kom han til Rajagaha. Der gikk han bort til pottemakeren Bhaggava og sa:

«Jeg vil gjerne overnatte i pottemakerskuret ditt, hvis du ikke har noe imot det, Bhaggava.»

«Det har jeg ikke noe imot, Mester. Men nå er det allerede en annen eneboer der. Hvis han går med på det, kan du innrette deg som det passer deg, Mester.»

Det var en ung mann ved navn Pukkusati som hadde kommet dit først. Han hadde forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han hadde tillit til Mesteren. Mesteren gikk bort til Pukkusati og sa:

«Hvis du ikke har noe imot det, vil jeg overnatte her, munk.»

«Det er god plass her i skuret, min venn. Bare innrett deg som det passer deg.»

Mesteren gikk inn i pottemakerskuret og la en bunt med gras i den ene enden av det. Så satte han seg ned med korslagte bein og kroppen rak og festet oppmerksomheten framfor seg. Slik satt han det meste av natten. Pukkusati satt også det meste av natten. Da tenkte Mesteren:

«Denne unge mannen oppfører seg virkelig bra. Kanskje jeg skulle stille ham noen spørsmål?»

Og han spurte:

«Si meg, hvem er det som har inspirert deg til å bli munk? Hvem er læreren din, og hvilken lære bekjenner han deg til?»

«Det finnes en omvandrende filosof, min venn,» svarte den unge mannen, «som heter Gotama. Han ble født i Sakya-klanen, men forlot sin slekt og ble eneboer. Det blir sagt mye pent om ham. Han er en arahant, en Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester! Det er han som har inspirert meg til å bli munk, han er min lærer og Mester, og det er hans lære jeg bekjenner meg til.»

«Denne arahanten, denne Mesteren, han som skal ha våknet ved egen hjelp, hvor oppholder han seg nå?»

«Nord i landet er det en by som heter Savatthi, min venn. Det er der arahanten, Mesteren som har våknet ved egen hjelp, holder til for tiden.»

«Har du sett denne Mesteren? Ville du kjenne ham om du traff ham?»

«Nei, jeg har ikke sett Mesteren, min venn, og jeg ville ikke kjenne ham om jeg traff ham.»

Mesteren forsto at det var han selv som hadde inspirert den unge mannen til å bli munk, og fikk lyst til å undervise ham. Han sa:

«Jeg skal forklare læren for deg, munk. Hør godt etter og legg merke til hva jeg sier!»

«Det er greit, min venn,» svarte den unge mannen.

Mesteren sa:

«En person består av seks grunnegenskaper, seks sansefelter og atten undersøkelsesområder, og han står fast på fire beslutninger. Når han står fast på disse fire beslutningene, lar han seg ikke rive med av flommen av forestillinger, og når han ikke lar seg rive med av flommen av forestillinger, kan han kalles en vismann som har funnet fred. Derfor bør han være ivrig etter å vinne visdom, ta vare på det som er sant, gjøre det til en vane å gi avkall og trene seg i stillhet. Dette er en sammenfatning av analysen av de seks grunnegenskapene.

Jeg sa: ’En person består av seks grunnegenskaper,’ munk. Hva mente jeg med det? Det finnes seks grunnegenskaper, nemlig jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen, luftegenskapen, romegenskapen og bevissthetsegenskapen. Det var dette jeg mente da jeg sa: ’En person består av seks grunnegenskaper.’

Jeg sa: ’En person består av seks sansefelter.’ Hva mente jeg med det? Det er synssansefeltet, hørselssansefeltet, luktesansefeltet, smakssansefeltet, berøringssansefeltet og sinnssansefeltet. Det var dette jeg mente da jeg sa: ’En person består av seks sansefelter.’

Jeg sa: ’En person består av seks undersøkelsesområder.’ Hva mente jeg med det? Det er når man ser en form med øyet og undersøker den formen som er til behag, undersøker den formen som er til ubehag eller undersøker den formen som bidrar til sinnslikevekt. Det er når man hører en lyd med øret og undersøker den lyden som er til behag, undersøker den lyden som er til ubehag eller undersøker den lyden som bidrar til sinnslikevekt. Det er når man lukter en duft med nesen og undersøker den duften som er til behag, undersøker den duften som er til ubehag eller undersøker den duften som bidrar til sinnslikevekt. Det er når man smaker en smak med tungen og undersøker den smaken som er til behag, undersøker den smaken som er til ubehag eller undersøker den smaken som bidrar til sinnslikevekt. Det er når man kjenner en berøring med kroppen og undersøker den berøringen som er til behag, undersøker den berøringen som er til ubehag eller undersøker den berøringen som bidrar til sinnslikevekt. Det er når man tenker en tanke med sinnet og undersøker den tanken som er til behag, undersøker den tanken som er til ubehag eller undersøker den tanken som bidrar til sinnslikevekt. Det var dette jeg mente da jeg sa: ’En person består av atten undersøkelsesområder.

Jeg sa: ’En person står fast på fire beslutninger.’ Hva mente jeg med det? Det er beslutning om visdom, beslutning om sannhet, beslutning om å gi avkall og beslutning om stillhet. Det var dette jeg mente da jeg sa: ’En person står fast på fire beslutninger.’

Jeg sa: ’Han bør være ivrig etter å vinne visdom, ta vare på det som er sant, gjøre det til en vane å gi avkall og trene seg i stillhet.’ Hva mente jeg med det? Hvordan er han ivrig etter å vinne visdom? Det finnes seks grunnegenskaper, nemlig jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen, luftegenskapen, romegenskapen og bevissthetsegenskapen.

Hva er jordegenskapen, munk? Det finnes innvendige og utvendige jordegenskaper. Hva er så de indre jordegenskapene? Det som oppleves som fast og hardt i kroppen, som hodehår, kroppshår, negler, tenner, hud, kjøtt, sener, knokler, beinmarg, nyrer, hjerte, lever, mellomgolv, milt, lunger, tarmer, spiserør, magesekk, ekskrementer, eller hva som ellers oppleves som fast og hardt i kroppen, kalles den innvendige jordegenskapen.

Og disse innvendige og utvendige jordegenskapene er bare jordegenskaper. De bør ses som det de er, med fullkommen visdom: ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke meg selv’, uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Når jordegenskapene ses som det de er, med fullkommen visdom, blir man lei av jordegenskapene. Sinnet lar seg ikke lenger beruse av jordegenskapene.

Og hva er så vannegenskapen, munk? Vannegenskapen kan finnes innvendig eller utvendig. Og hvor finnes vannegenskapen innvendig? Det er det som oppleves som vått og fuktig i kroppen, som galle, slim, puss, blod, svette, fett, tårer, vevsvæske, spytt, snørr, leddvæske og urin, eller hva som ellers oppleves som vått og fuktig i kroppen. Dette kalles den innvendige vannegenskapen.

Og disse innvendige eller utvendige vannegenskapene er bare vannegenskaper, munk. De bør ses som det de er, med fullkommen visdom: ’Dette er ikke mitt, dette er ikke jeg, dette er ikke meg selv.’ Når vannegenskapene ses som det de er, med fullkommen visdom, blir man lei av vannegenskapene. Sinnet lar seg ikke lenger beruse av vannegenskapene.

Og hva er så ildegenskapen, munk? Ildegenskapen kan finnes innvendig eller utvendig. Og hvor finnes ildegenskapen innvendig? Det er det som finnes av indre ild eller forbrenning, som for eksempel det som gjør oss varme, det som gjør oss eldre, det som oppildner oss, det som fordøyer den maten vi spiser, eller hva som ellers oppleves som varmt og brennende i kroppen. Dette kalles den innvendige ildegenskapen.

Og disse innvendige eller utvendige ildegenskapene er bare ildegenskaper, munk. De bør ses som det de er, med fullkommen visdom: ’Dette er ikke mitt, dette er ikke jeg, dette er ikke meg selv.’ Når ildegenskapene ses som det de er, med fullkommen visdom, blir man lei av ildegenskapene. Sinnet lar seg ikke lenger beruse av ildegenskapene.

Og hva er så luftegenskapen, munk? Luftegenskapen kan finnes innvendig eller utvendig. Og hvor finnes luftegenskapen innvendig? Det er det som finnes av indre vinder eller bevegelser, som for eksempel vinder som går oppover, vinder som går nedover, vinder i buken eller i mellomgolvet, vinder som beveger seg i de forskjellige lemmene, innpust og utpust, eller hva som ellers oppleves som vinder eller bevegelser i kroppen. Dette kalles den innvendige luftegenskapen.

Og disse innvendige eller utvendige luftegenskapene er bare luftegenskaper, munk. De bør ses som det de er, med fullkommen visdom: ’Dette er ikke mitt, dette er ikke jeg, dette er ikke meg selv.’ Når luftegenskapene ses som det de er, med fullkommen visdom, blir man lei av luftegenskapene. Sinnet lar seg ikke lenger beruse av luftegenskapene.

Og hva er så romegenskapen, munk? Romegenskapen kan finnes innvendig eller utvendig. Og hvor finnes romegenskapen innvendig? Det er det som finnes av indre hulrom i kroppen, som for eksempel øregangene, neseborene, munnhulen der vi tar inn mat og drikke og de hulrom som mat og drikke går gjennom og kommer ut igjen lenger nede, eller hva som ellers oppleves som rom, hulrom eller åpninger i kroppen. Dette kalles den innvendige romegenskapen.

Og disse innvendige eller utvendige romegenskapene er bare romegenskaper, munk. De bør ses som det de er, med fullkommen visdom: ’Dette er ikke mitt, dette er ikke jeg, dette er ikke meg selv.’ Når romegenskapene ses som det de er, med fullkommen visdom, blir man lei av romegenskapene. Sinnet lar seg ikke lenger beruse av romegenskapene.

Den bevisstheten som da gjenstår, er ren og lutret. Og hva registrerer han med denne bevisstheten? Han registrerer ’godt’, ’vondt’ og ’verken godt eller vondt’. En god følelse oppstår ut fra et sanseinntrykk som føles godt. Når han opplever en god følelse, merker han seg: ’Jeg opplever en god følelse.’ Og han merker seg: ’Når det gode sanseinntrykket tar slutt, tar også den gode følelsen som er avhengig av dette gode sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

En vond følelse oppstår ut fra et sanseinntrykk som føles vondt. Når han opplever en vond følelse, merker han seg: ’Jeg opplever en vond følelse.’ Og han merker seg: ’Når det vonde sanseinntrykket tar slutt, tar også den vonde følelsen som er avhengig av dette vonde sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

En følelse som verken er vond eller god, oppstår ut fra et sanseinntrykk som føles verken vondt eller godt. Når han opplever en følelse som verken er vond eller god, merker han seg: ’Jeg opplever en følelse som verken er vond eller god.’ Og han merker seg: ’Når sanseinntrykket som verken er vondt eller godt, tar slutt, tar også følelsen som verken er vond eller god, og som er avhengig av dette gode sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

Det er som når man gnir to trestykker mot hverandre, munk. Friksjonen skaper varme som kan brukes til å tenne en ild. Men hvis man fjerner de to trestykkene fra hverandre, tar varmen slutt. Da blir den borte. Slik vil også en god følelse oppstå ut fra et sanseinntrykk som føles godt. Når han opplever en god følelse, merker han seg: ’Jeg opplever en god følelse.’ Og han merker seg: ’Når det gode sanseinntrykket tar slutt, tar også den gode følelsen som er avhengig av dette gode sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

En vond følelse oppstår ut fra et sanseinntrykk som føles vondt. Når han opplever en vond følelse, merker han seg: ’Jeg opplever en vond følelse.’ Og han merker seg: ’Når det vonde sanseinntrykket tar slutt, tar også den vonde følelsen som er avhengig av dette vonde sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

En følelse som verken er vond eller god, oppstår ut fra et sanseinntrykk som føles verken vondt eller godt. Når han opplever en følelse som verken er vond eller god, merker han seg: ’Jeg opplever en følelse som verken er vond eller god.’ Og han merker seg: ’Når sanseinntrykket som verken er vondt eller godt, tar slutt, tar også følelsen som verken er vond eller god, og som er avhengig av dette gode sanseinntrykket, slutt. Da blir den borte.’

Den sinnslikevekten som da gjenstår, er ren og foredlet, smidig, fleksibel og strålende. Det er som når en gullsmed eller læregutten hans bygger en smelteovn, fyrer opp i den og tar et stykke gull med en tang og legger det i ovnen. Noen ganger puster han til ilden, andre ganger dusjer han vann på den, og andre ganger igjen betrakter han den nøye. Hvis han bare skulle ha pustet til ilden, ville gullet ha blitt overopphetet. Hvis han bare hadde dusjet med vann, ville gullet ha kjølnet. Og hvis han bare skulle ha betraktet det hele, ville ikke gullet ha blitt foredlet slik det skulle. Men hvis han altså noen ganger puster til ilden, andre ganger dusjer vann på den, og andre ganger igjen betrakter den nøye, blir gullet mykt og lett å bearbeide, fleksibelt og ikke stivt, slik at det blir lett å bearbeide det. Og gullsmeden kan lage de fineste smykker av det, et diadem, øreringer, et halsbånd eller en gullkjede, fordi gullet er blitt lett å bearbeide. På samme måte er den sinnslikevekten som da gjenstår, er ren og foredlet, smidig, fleksibel og strålende.

Da vet han: ’Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på rommets uendelighet og utvikler sinnet mitt i samsvar med det, vil denne sinnslikevekten min, som da blir støttet og underbygd av dette, vare i lang tid. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på bevissthetens uendelighet og utvikler sinnet mitt i samsvar med det, vil denne sinnslikevekten min, som da blir støttet og underbygd av dette, vare i lang tid. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på intethet og utvikler sinnet mitt i samsvar med det, vil denne sinnslikevekten min, som da blir støttet og underbygd av dette, vare i lang tid. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på den tilstand som verken er bevisst eller ubevisst og utvikler sinnet mitt i samsvar med det, vil denne sinnslikevekten min, som da blir støttet og underbygd av dette, vare i lang tid.

Men så tenker han: ’Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på rommets uendelighet og utvikler sinnet i samsvar med det, så er det likevel bare en mental konstruksjon. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på bevissthetens uendelighet og utvikler sinnet i samsvar med det, så er det likevel bare en mental konstruksjon. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på intethet og utvikler sinnet i samsvar med det, så er det likevel bare en mental konstruksjon. Hvis jeg fokuserer denne rene og foredlede sinnslikevekten på den tilstand som verken er bevisst eller ubevisst og utvikler sinnet i samsvar med det, så er det likevel bare en mental konstruksjon.

Med dette lar han være å konstruere eller ville noen form for utvikling eller avvikling. Når han nå ikke lenger konstruerer eller vil noen form for utvikling eller avvikling, involverer han seg ikke lenger i noe her i verden. Når han ikke involverer seg, har han ingen bekymringer, og når han ikke har noen bekymringer, blir han fullkomment rolig i sitt indre. Da vet han at det ikke oppstår noe nytt, at treningen er gjennomført, det som skulle gjøres er gjort, og det er ikke mer som gjenstår.

Når han nå opplever gode, vonde eller nøytrale følelser, vet han at de er uvarige, at de ikke er noe å henge seg opp i eller komme i affekt over. Om gode, vonde eller nøytrale følelser kommer, aksepterer han dem uten å binde seg til dem. Han vet at alle disse følelsene tar slutt når kroppen går i oppløsning, akkurat som ei oljelampe slukner når det ikke er mer olje eller veke igjen.

Den som virkelig har tilegnet seg dette, har tilegnet seg den høyeste visdom, for det er kunnskapen om hvordan all lidelse kan slukkes, som utgjør den høyeste visdom.

Den befrielsen han her opplever kan ikke ødelegges, for den er basert på sannhet. For uvirkeligheten er usann, mens virkeligheten, nibbana, er sann. Derfor har den som virkelig har tilegnet seg dette, tilegnet seg den høyeste visdom. Den absolutte edle sannhet er nibbana, som er virkelighet.

Han har kvittet seg med de tåpelige involveringene som han hadde før, og er helt ferdig med dem. De er skåret over ved roten slik at de ikke kan vokse opp igjen, liksom en palme som heller ikke kan vokse opp igjen når den er skåret over ved roten. Den som virkelig har tilegnet seg dette, har han derfor tilegnet seg den høyeste forsakelse. For det å slippe taket i alle involveringer er den edle og høyeste form for forsakelse.

Tidligere hadde han tåpelige lengsler, ønsker og begjær. Men nå har han skåret dem over ved roten slik at de ikke kan vokse opp igjen, liksom en palme som heller ikke kan vokse opp igjen når den er skåret over ved roten. Tidligere hadde han tåpelig hat og motvilje. Men nå har han skåret det over ved roten slik at det ikke kan vokse opp igjen, liksom en palme som heller ikke kan vokse opp igjen når den er skåret over ved roten. Tidligere hadde han tåpelige vrangforestillinger. Men nå har han skåret dem over ved roten slik at de ikke kan vokse opp igjen, liksom en palme som heller ikke kan vokse opp igjen når den er skåret over ved roten. Den som virkelig har tilegnet seg dette, har han derfor tilegnet seg den høyeste sinnsro. For det å la alt begjær, alt hat og alle vrangforestillinger falle til ro, er den edle og høyeste form for sinnsro. Det var dette jeg mente da jeg sa: ’Han bør være ivrig etter å vinne visdom, ta vare på det som er sant, gjøre det til en vane å gi avkall og trene seg i stillhet.’

Jeg sa: ’Han lar seg ikke rive med av flommen av forestillinger, og når han ikke lar seg rive med av flommen av forestillinger, kan han kalles en vismann som har funnet fred.’ Hva mente jeg med det? ’Jeg er’ er en forestilling, munk. ’Dette er meg’ er en forestilling. ’Jeg kommer til å bli’ er en forestilling. ’Jeg kommer ikke til å bli’ er en forestilling. ’Jeg kommer til å ha form’ er en forestilling. ’Jeg kommer til å være uten form’ er en forestilling. ’Jeg kommer til å være bevisst’ er en forestilling. ’Jeg kommer ikke til å være bevisst’ er en forestilling. ’Jeg kommer verken til å være bevisst eller ikke bevisst’ er en forestilling. Forestillinger er som en sykdom, forestillinger er som en betennelse, forestillinger er som en pil. Men den som legger alle forestillinger bak seg, er en vismann som har funnet fred. Og en vismann som har funnet fred, blir ikke født. Han eldes ikke, dør ikke, han hisser seg ikke opp og han misunner ingen. Og hvordan kan han eldes, siden det ikke finnes noe som gjør at han kan bli født? Hvordan kan han dø, siden han ikke kan eldes? Hvordan kan han bli opphisset, siden han ikke kan dø? Hvordan kan han bli misunnelig, siden han ikke kan bli opphisset? Det var dette jeg mente da jeg sa: ’Han lar seg ikke rive med av flommen av forestillinger, og når han ikke lar seg rive med av flommen av forestillinger, kan han kalles en vismann som har funnet fred.’ Dette kan du huske som min sammenfatning av analysen av de seks grunnegenskapene, munk.»

Da forsto Pukkusati:

«Jeg har nok møtt selveste læremesteren! Jeg har nok møtt den lykkelige, jeg har nok møtt han som fant den fullkomne oppvåkningen ved egen hjelp!»

Derfor reiste han seg, la kappen over den ene skulderen, kastet seg for Mesterens føtter og sa:

«Jeg har begått en overtredelse, Mester, for jeg var dum og tenkte meg ikke om. Så jeg har tiltalt deg som om vi skulle være likeverdige. Vær så snill å tilgi meg denne overtredelsen, Mester, så skal jeg skjerpe meg for framtiden!»

«Ja, det er sant at du har begått en overtredelse, munk, for du var dum og tenkte deg ikke om. Så du har tiltalt meg som om vi skulle være likeverdige. Men siden du innser feilen og lover å skjerpe deg, skal du være tilgitt. For slik er det i den edles disiplin, at den som ser sin feil som det den er, og bekjenner den som rett er, han bedrer seg også for framtiden.»

«La meg få utgang og opptak i munkefellesskapet av deg, Mester.»

«Har du det du trenger av kapper og bolle, munk?»

«Nei, Mester, det har jeg ikke.»

«Den som har kommet fram til sannheten, gir ikke opptak til en som ikke har det han trenger av kapper og bolle, munk.»

Pukkusati gledet seg over Mesterens ord og takket ham. Så reiste han seg, tok avskjed med Mesteren ved å gå medsols rundt ham, og gikk så for å få tak i de kappene og den bollen han trengte. Men på veien ble han angrepet og drept av ei ku som løp løpsk.

Noen munker som hadde sett dette, gikk til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Så sa de:

«Den unge Pukkusati, som du nylig snakket med og ga veiledning, er død. Hvor er det blitt av ham? Hvordan går det med ham videre?»

«Den unge Pukkusati var en klok mann, munker. Han fulgte lærens vei med omhu og han plaget meg ikke med spørsmål om læren. Pukkusati har brutt de fem lenkene som bandt ham til denne verden, og han er blitt spontant gjenfødt. Der skal han nå fram til det endelige nibbana uten å vende tilbake til denne verden.»

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.