De mellomlange tekstene
Mahatanhasankhayasutta
38. Den store samtalen om å utslette begjæret
Slik har jeg hørt det:
En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalund i Savatthi. På den tiden hadde en munk ved navn Sati, sønn av en fisker, fått denne skadelige oppfatningen:
«Slik jeg forstår Mesterens lære, er det bevisstheten, og intet annet, som går videre og blir gjenfødt.»
Flere munker hørte dette, og de gikk bort til ham og spurte:
«Er det sant, min venn Sati, at du har fått den skadelige oppfatningen at du forstår Mesterens lære som at bevisstheten, og intet annet, går videre og blir gjenfødt?»
«Ja, mine venner,» svarte Sati. «Slik jeg forstår Mesterens lære, er det bevisstheten, og intet annet, som går videre og blir gjenfødt.»
De andre munkene ville gjerne hjelpe Sati å bli kvitt denne skadelige oppfatningen. De diskuterte den med ham, spurte grundig ham ut og gikk i rette med ham. Og de sa til ham:
«Ikke si noe slikt, min venn, ikke feilsiter Mesteren. Det er ikke bra å feilsitere Mesteren, for han ville aldri ha sagt noe slikt. Mesteren har forklart bevisstheten i mange læresamtaler, Sati, og sagt at den oppstår ut fra betingelser. Bevisstheten kan ikke oppstå på annen måte enn ut fra betingelser.»
Men til tross for at munkene diskuterte med Sati, spurte ham grundig ut og gikk i rette med ham, tviholdt han trassig på sin skadelige oppfatning og hevdet hardnakket:
«Slik jeg forstår Mesterens lære, mine venner, er det likevel bevisstheten, og intet annet, som går videre og blir gjenfødt.»
Siden disse munkene ikke klarte å få Sati til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, gikk de bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så fortalte de ham om den samtalen de hadde hatt med Sati, og sa til slutt:
«Siden vi ikke klarte å få Sati til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, forteller vi det til deg, Mester.»
Da henvendte Mesteren seg til en av munkene og sa:
«Gå til Sati, han som er sønn av en fisker, og si til ham at Læreren ber ham komme.»
«Ja vel, Mester,» svarte munken.
Så gikk han til Sati og sa:
«Læreren ber deg komme, Sati.»
«Ja vel, min venn,» svarte Sati.
Så gikk han til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Da han hadde satt seg, sa Mesteren:
«Er det sant, Sati, at du har fått den skadelige oppfatning at slik du forstår Mesterens lære, er det bevisstheten, og intet annet, som går videre og blir gjenfødt?»
«Ja, det stemmer, Mester. Slik jeg forstår Mesterens lære, er det bevisstheten, og intet annet, som går videre og blir gjenfødt.»
«Men hva er da bevisstheten, Sati?»
«Det er den som føler, som uttrykker seg, og som her og der opplever resultatene av gode og dårlige handlinger.»
«Men ikke vær så dum, da, mann! Hvem i all verden mener du jeg skulle ha sagt noe slikt til? Har jeg ikke sagt det gang på gang at bevisstheten oppstår ut fra betingelser? Har jeg kanskje ikke forklart dette på mange forskjellige måter, at bevisstheten kan ikke bli til uten betingelser? Og likevel feilsiterer du meg, uvettige menneske, fordi du har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for deg. Det kommer til å bli til skade og ulykke for deg i lang tid, du uvettige menneske!»
Så vendte Mesteren seg mot munkene:
«Hva synes dere, munker? Har denne munken Sati fattet så mye som et lite glimt av denne læren og disiplinen?»
«Hvordan kan vel det være mulig, Mester? Nei, Mester.»
Mens dette ble sagt, satt munken Sati taus og skamfull med hengende skuldrer og hode, og furtet uten å vite hva han skulle svare.
Da Mesteren så hvordan Sati satt, sa han:
«Du kommer til å bli kjent for denne skadelige oppfatningen du har lagt deg til, Sati, for nå skal jeg stille munkene noen spørsmål i den anledning.»
Så henvendte Mesteren seg til munkene og sa:
«Har også dere samme forståelse av min lære som denne munken Arittha, som har misforstått læren og som feilsiterer meg, slik at det er til stor skade og ulykke for ham?»
«Nei, slett ikke, Mester! Du har jo forklart bevisstheten i mange læresamtaler og sagt at den oppstår ut fra betingelser. Bevisstheten kan ikke oppstå på annen måte enn ut fra betingelser.»
«Bra! Dere har forstått meg riktig, munker. For jeg har forklart bevisstheten i mange læresamtaler og sagt at den oppstår ut fra betingelser. Bevisstheten kan ikke oppstå på annen måte enn ut fra betingelser. Og likevel feilsiterer munken Sati meg, fordi han har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for ham. Det kommer til å bli til skade og ulykke for ham i lang tid.
Når en bevissthet oppstår, får den navn etter det som betinger den. Den bevisstheten som oppstår betinget av øyet og synlige former, kalles synsbevissthet. Den som oppstår betinget av øret og lyder, kalles hørselsbevissthet, den som betinges av nese og dufter, kalles luktebevissthet, den som oppstår ut fra tunge og smak, kalles smaksbevissthet, den som oppstår betinget av kropp og berøringer, kalles kroppsbevissthet, og den bevisstheten som oppstår betinget av sinn og mentale fenomener, kalles mental bevissthet.
Det er akkurat som når vi gir ilden navn etter hva det er som brenner. Når stokker brenner, kaller vi det stokkild, når det er fliser som brenner, kaller vi det flisebrann, når det er gras som brenner, kaller vi det grasbrann, når det er kumøkk som brenner, kaller vi det kumøkkbrann, når det er agner som brenner, kaller vi det agnebrann, og når det er bøss som brenner, kaller vi det bøssbrann.
Slik får også bevisstheten navn etter det som betinger den. Den bevisstheten som oppstår betinget av øyet og synlige former, kalles synsbevissthet. Den som oppstår betinget av øret og lyder, kalles hørselsbevissthet, den som betinges av nese og dufter, kalles luktebevissthet, den som oppstår ut fra tunge og smak, kalles smaksbevissthet, den som oppstår betinget av kropp og berøringer, kalles kroppsbevissthet, og den bevisstheten som oppstår betinget av sinn og mentale fenomener, kalles mental bevissthet.
Ser dere at dette har blitt til, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at det har blitt til på grunn av ernæring, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at dersom ernæringen tar slutt, blir det også slutt på dette som har blitt til, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis det oppstår tvil om dette har blitt til eller ikke, så fører det til usikkerhet, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis det oppstår tvil om det har blitt til på grunn av ernæring, så fører det til usikkerhet, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis det oppstår tvil om det blir slutt på dette som har blitt til, dersom ernæringen tar slutt, så fører det til usikkerhet, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis dere ser det som det er, med fullkommen visdom, at dette har blitt til, så forsvinner denne usikkerheten, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis dere ser det som det er, med fullkommen visdom, at dette har blitt til på grunn av ernæring, så forsvinner denne usikkerheten, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere at hvis dere ser det som det er, med fullkommen visdom, at dersom ernæringen tar slutt, blir det også slutt på dette som har blitt til, munker?»
«Ja, Mester.»
«Er dere usikre på om dette er blitt til, munker?»
«Nei, Mester.»
«Er dere usikre på om dette har blitt til på grunn av ernæring, munker?»
«Nei, Mester.»
«Er dere usikre på om det blir slutt på dette dersom ernæringen tar slutt, munker?»
«Nei, Mester.»
«Ser dere det klart som det er, med fullkommen visdom, at dette har blitt til, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere det klart som det er, med fullkommen visdom, at dette har blitt til på grunn av ernæring, munker?»
«Ja, Mester.»
«Ser dere det klart som det er, med fullkommen visdom, at dersom ernæringen tar slutt, blir det også slutt på dette som har blitt til, munker?»
«Ja, Mester.»
«Men hvis dere henger dere opp i denne klare og tydelig forståelsen som dere har, munker, hvis dere lar den bli en intellektuell lek for dere, ruger over den som over en skatt, og identifiserer dere med den, vil dere da bli i stand til å forstå den lignelsen der jeg sammenliknet læren med en flåte—et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe dere bør klamre dere til?»
«Nei, Mester.»
«Hvis dere derimot ikke henger dere opp i denne klare og tydelig forståelsen som dere har, munker, hvis dere verken lar den bli en intellektuell lek for dere, ruger over den som over en skatt eller identifiserer dere med den, vil dere da bli i stand til å forstå den lignelsen der jeg sammenliknet læren med en flåte—et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe dere bør klamre dere til?»
«Ja, Mester.»
«Det finnes fire slags ernæring som opprettholder levende vesener eller slike som venter på å bli født, munker. Hvilke fire?
Det ene er grov eller fin materiell ernæring, det andre er sanseinntrykk, det tredje er vilje og det fjerde er bevissthet.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til disse fire formene for ernæring, munker? Hvordan oppstår de, hvordan blir de til?
Disse fire formene for ernæring har begjæret som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. De oppstår og blir til fra begjæret.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til begjæret, munker? Hvordan oppstår det, hvordan blir det til?
Begjæret har følelsene som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. Det oppstår og blir til fra følelsene.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til følelsene, munker? Hvordan oppstår de, hvordan blir de til?
Følelsene har persepsjon som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. De oppstår og blir til fra persepsjon.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til persepsjon, munker? Hvordan oppstår den, hvordan blir den til?
Persepsjon har de seks sansefeltene som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. Den oppstår og blir til fra de seks sansefeltene.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til de seks sansefeltene, munker? Hvordan oppstår de, hvordan blir de til?
De seks sansefeltene har spaltningen i subjekt og objekt som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. De oppstår og blir til fra spaltningen i subjekt og objekt.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til spaltningen i subjekt og objekt, munker? Hvordan oppstår den, hvordan blir den til?
Spaltningen i subjekt og objekt har den skjelnende bevissthet som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. De oppstår og blir til fra den skjelnende bevissthet.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til den skjelnende bevissthet, munker? Hvordan oppstår den, hvordan blir den til?
Den skjelnende bevissthet har reaksjoner som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. Den oppstår og blir til fra reaksjoner.
Hva er opphavet, hva er opprinnelsen til reaksjonene, munker? Hvordan oppstår de, hvordan blir de til?
Reaksjoner har uvitenhet som sitt opphav og sin opprinnelse, munker. De oppstår og blir til fra uvitenhet.
Det vil altså si at reaksjoner er betinget av uvitenhet, den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner, splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet, de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene, følelsene er betinget av persepsjonen, begjæret er betinget av følelsene, involveringer er betinget av begjæret, forventningsmønstrene er betinget av involveringer, tilblivelse er betinget av forventningsmønstre, forfall og undergang er betinget av tilblivelse, og dette fører til sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen oppstår
Det sies at forfall og undergang er betinget av tilblivelse. Hva mener dere om det, munker? Er forfall og undergang betinget av tilblivelse eller ikke?»
«Forfall og undergang er betinget av tilblivelse, Mester. Vi mener at det er slik at forfall og undergang er betinget av tilblivelse.»
«Det sies at tilblivelse er betinget av forventningsmønstre. Hva mener dere om det, munker? Er tilblivelse er betinget av forventningsmønstre eller ikke?»
«Tilblivelse er betinget av forventningsmønstre, Mester. Vi mener at det er slik at tilblivelse er betinget av forventningsmønstre.»
«Det sies at forventningsmønstrene er betinget av involveringer. Hva mener dere om det, munker? Er forventningsmønstrene er betinget av involveringer eller ikke?»
«Forventningsmønstrene er betinget av involveringer, Mester. Vi mener at det er slik at forventningsmønstrene er betinget av involveringer.»
«Det sies at involveringer er betinget av begjæret. Hva mener dere om det, munker? Er involveringer betinget av begjæret eller ikke?»
«Involveringer er betinget av begjæret, Mester. Vi mener at det er slik at involveringer er betinget av begjæret.»
«Det sies at begjæret er betinget av følelsene. Hva mener dere om det, munker? Er begjæret betinget av følelsene eller ikke?»
«Begjæret er betinget av følelsene, Mester. Vi mener at det er slik at begjæret er betinget av følelsene.»
«Det sies at følelsene er betinget av persepsjonen. Hva mener dere om det, munker? Er følelsene betinget av persepsjonen eller ikke?»
«Følelsene er betinget av persepsjonen, Mester. Vi mener at det er slik at følelsene er betinget av persepsjonen.»
«Det sies at persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene. Hva mener dere om det, munker? Er persepsjonen betinget av de seks sansefeltene eller ikke?»
«Persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene, Mester. Vi mener at det er slik at persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene.»
«Det sies at de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt. Hva mener dere om det, munker? Er de seks sansefeltene betinget av splittelsen i subjekt og objekt eller ikke?»
«De seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, Mester. Vi mener at det er slik at de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt.»
«Det sies at splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet. Hva mener dere om det, munker? Er splittelsen i subjekt og objekt betinget av den skjelnende bevissthet eller ikke?»
«Splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet, Mester. Vi mener at det er slik at splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet.»
«Det sies at den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner. Hva mener dere om det, munker? Er den skjelnende bevissthet betinget av reaksjoner eller ikke?»
«Den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner, Mester. Vi mener at det er slik at den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner.»
«Det sies at reaksjoner er betinget av uvitenhet. Hva mener dere om det, munker? Er reaksjoner betinget av uvitenhet eller ikke?»
«Reaksjoner er betinget av uvitenhet, Mester. Vi mener at det er slik reaksjoner er betinget av uvitenhet.»
«Bra, munker. Da sier altså både dere og jeg at reaksjoner er betinget av uvitenhet, den skjelnende bevissthet er betinget av reaksjoner, splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevissthet, de seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene, følelsene er betinget av persepsjonen, begjæret er betinget av følelsene, involveringer er betinget av begjæret, forventningsmønstrene er betinget av involveringer, tilblivelse er betinget av forventningsmønstre, forfall og undergang er betinget av tilblivelse, og dette fører til sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen oppstår.
Men hvis man forholder seg uinteressert i uvitenheten slik at den tar helt slutt, tar reaksjonene slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i reaksjonene slik at de tar helt slutt, tar den skjelnende bevissthet slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i den skjelnende bevissthet slik at den tar helt slutt, tar splittelsen i subjekt og objekt slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i splittelsen i subjekt og objekt slik at den tar helt slutt, tar de seks sansefeltene slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i de seks sansefeltene slik at de tar helt slutt, tar persepsjonen slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i persepsjonen slik at den tar helt slutt, tar følelsene slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i følelsene slik at de tar helt slutt, tar begjæret slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i begjæret slik at det tar helt slutt, tar involveringene slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i involveringene slik at de tar helt slutt, tar forventningsmønstrene slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i forventningsmønstrene slik at de tar helt slutt, tar tilblivelsen slutt. Hvis man forholder seg uinteressert i tilblivelsen slik at den tar helt slutt, tar forfall og undergang, samt sorg, klage, smerte, mismot og jammer slutt. Det er slik all denne lidelsen tar slutt.
Det sies at hvis tilblivelsen tar slutt, så tar forfall og undergang slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar forfall og undergang slutt hvis tilblivelsen tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis tilblivelsen tar slutt, så tar forfall og undergang slutt, Mester. Vi mener at hvis tilblivelsen tar slutt, så tar forfall og undergang slutt.»
«Det sies at hvis forventningsmønstrene tar slutt, så tar tilblivelsen slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar tilblivelsen slutt hvis forventningsmønstrene tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis forventningsmønstrene tar slutt, så tar tilblivelsen slutt, Mester. Vi mener at hvis forventningsmønstrene tar slutt, så tar tilblivelsen slutt.»
«Det sies at hvis involveringene tar slutt, så tar forventningsmønstrene slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar forventningsmønstrene slutt hvis involveringene tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis involveringene tar slutt, så tar forventningsmønstrene slutt, Mester. Vi mener at hvis involveringene tar slutt, så tar forventningsmønstrene slutt.»
«Det sies at hvis begjæret tar slutt, så tar involveringene slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar involveringene slutt hvis begjæret tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis begjæret tar slutt, så tar involveringene slutt, Mester. Vi mener at hvis begjæret tar slutt, så tar involveringene slutt.»
«Det sies at hvis følelsene tar slutt, så tar begjæret slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar begjæret slutt hvis følelsene tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis følelsene tar slutt, så tar begjæret slutt, Mester. Vi mener at hvis følelsene tar slutt, så tar begjæret slutt.»
«Det sies at hvis persepsjonen tar slutt, så tar følelsene slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar følelsene slutt hvis persepsjonen tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis persepsjonen tar slutt, så tar følelsene slutt, Mester. Vi mener at hvis persepsjonen tar slutt, så tar følelsene slutt.»
«Det sies at hvis de seks sansefeltene tar slutt, så tar persepsjonen slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar persepsjonen slutt hvis de seks sansefeltene tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis de seks sansefeltene tar slutt, så tar begjæret slutt, Mester. Vi mener at hvis de seks sansefeltene tar slutt, så tar persepsjonen slutt.»
«Det sies at hvis splittelsen i subjekt og objekt tar slutt, så tar de seks sansefeltene slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar de seks sansefeltene slutt hvis splittelsen i subjekt og objekt tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis splittelsen i subjekt og objekt tar slutt, så tar de seks sansefeltene slutt, Mester. Vi mener at hvis splittelsen i subjekt og objekt tar slutt, så tar de seks sansefeltene slutt.»
«Det sies at hvis den skjelnende bevissthet tar slutt, så tar splittelsen i subjekt og objekt slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar splittelsen i subjekt og objekt slutt hvis den skjelnende bevissthet tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis den skjelnende bevissthet tar slutt, så tar splittelsen i subjekt og objekt slutt, Mester. Vi mener at hvis den skjelnende bevissthet tar slutt, så tar splittelsen i subjekt og objekt slutt.»
«Det sies at hvis reaksjonene tar slutt, så tar den skjelnende bevissthet slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar den skjelnende bevissthet slutt hvis reaksjonene tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis reaksjonene tar slutt, så tar den skjelnende bevissthet slutt, Mester. Vi mener at hvis reaksjonene tar slutt, så tar den skjelnende bevissthet slutt.»
«Det sies at hvis uvitenheten tar slutt, så tar reaksjonene slutt. Hva mener dere om det, munker? Tar reaksjonene slutt hvis uvitenheten tar slutt? Eller er det ikke slik?»
«Hvis uvitenheten tar slutt, så tar reaksjonene slutt, Mester. Vi mener at hvis uvitenheten tar slutt, så tar reaksjonene slutt.»
«Bra, munker. Da sier altså både dere og jeg at når det ene ikke finnes, da finnes ikke det andre, og når det ene tar slutt, da tar det andre slutt. Det vil altså si at når uvitenheten tar slutt, tar reaksjonene slutt. Når reaksjonene tar slutt, tar den skjelnende bevissthet slutt. Når den skjelnende bevissthet tar slutt, tar splittelsen i subjekt og objekt slutt. Når splittelsen i subjekt og objekt tar slutt, tar de seks sansefeltene slutt. Når de seks sansefeltene tar slutt, tar persepsjonen slutt. Når persepsjonen tar slutt, tar følelsene slutt. Når følelsene tar slutt, tar begjæret slutt. Når begjæret tar slutt, tar involveringene slutt. Når involveringene tar helt slutt, tar forventningsmønstrene slutt. Når forventningsmønstrene tar slutt, tar tilblivelsen slutt. Når tilblivelsen tar slutt, tar forfall og undergang, samt sorg, klage, smerte, mismot og jammer slutt. Det er slik all denne lidelsen tar slutt.
Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, vil dere da gruble over fortiden og spørre dere selv: Eksisterte jeg før i tiden? Eksisterte jeg ikke før i tiden? Hva var jeg før i tiden? Hvordan var jeg før i tiden? Hva var jeg før det igjen?»
«Nei, Mester.»
«Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, vil dere da gruble over framtiden og spørre dere selv: Kommer jeg til å eksistere i framtiden? Kommer jeg ikke til å eksistere i framtiden? Hva kommer jeg til å bli i framtiden? Hvordan kommer jeg til å bli i framtiden? Hva blir jeg etter det igjen?»
«Nei, Mester.»
«Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, vil dere da gruble over nåtiden og spørre dere selv: Eksisterer jeg? Eksisterer jeg ikke? Hva er jeg? Hvordan er jeg? Hvor er denne personen kommet fra? Hvor går jeg hen?»
«Nei, Mester.»
«Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, vil dere da si at dette sier vi fordi vi har respekt for læreren vår?»
«Nei, Mester.»
«Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, sier dere da at denne munken sier det slik, og siden vi også er munker, sier vi det samme?»
«Nei, Mester.»
«Når dere selv vet og ser slik dere nå gjør, vil dere da lete etter en annen lærer?»
«Nei, Mester.»
«Når dere vet og ser dette slik dere nå gjør, vil dere falle tilbake på slike ritualer og seremonier som vanlige prester og filosofer tyr til?»
«Nei, Mester.»
«Eller sier dere dette fordi dere vet det selv, dere har sett det selv og dere har erfart det selv?»
«Ja, Mester, det gjør vi.»
«Godt, munker. Jeg har vist dere denne læren som alle selv kan se, som gir resultater her og nå, som er åpen for innsyn, som fører til målet og som forstandige mennesker selv kan finne ut av. Det er derfor jeg har sagt dette.
Det er tre forutsetninger for at det skal skje en unnfangelse, munker. Hvis moren og faren ligger sammen uten at moren har eggløsning og uten at et gjenfødelsesvesen er til stede, vil det ikke skje noen unnfangelse. Hvis moren og faren ligger sammen i den perioden da moren har eggløsning, men uten at et gjenfødelsesvesen er til stede, vil det heller ikke skje noen unnfangelse. Men hvis moren og faren ligger sammen i den perioden da moren har eggløsning, og et gjenfødelsesvesen også er til stede, da er de tre forutsetningene for en unnfangelse til stede. Så går moren gravid i ni eller ti måneder og bærer fosteret i magen med mange bekymringer. Deretter føder hun barnet med store bekymringer, og etter at det er født, nærer hun det med sitt eget blod. Når vi sier at hun nærer det med sitt eget blod, mener vi at hun gir det morsmelk.
Gutten vokser og utvikler sanseorganene sine, og han leker med små ploger, boller, ballspill, bladvindmøller, spann, vogner og buer. Etter hvert som han vokser og utvikler sanseorganene sine, kan han glede seg over de fem kategoriene av sansenytelser, det vil si tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende; tiltalende lyder som øret kan høre …, dufter som nesa kan kjenne …, smaksinntrykk som tunga kan kjenne …, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende.
Når han ser tiltalende synlige former, føler han seg tiltrukket av dem. Når han ser utiltalende synlige former, føler han seg frastøtt av dem. Han har ikke etablert noen oppmerksomhet overfor kroppen, og han lever med et begrenset sinn. Han vet ikke hvordan sinnet kan finne frihet gjennom visdom, eller hvordan han kan gjøre helt slutt på dårlige og usunne sinnstilstander. Han vikler seg inn i tilfredsstillelser og antipatier, og når han opplever en god, vond eller nøytral følelse, nyter han den, ønsker den velkommen og knytter seg til den. Når han gjør dette, oppstår det nytelser. Han involverer seg i disse nytelsene, noe som fører til forventningsmønstre og videre til tilblivelse. Av tilblivelsen følger forfall og undergang, sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen oppstår.
Når han hører tiltalende lyder … kjenner tiltalende dufter … kjenner tiltalende smaker … kjenner tiltalende berøringer … får tiltalende ideer, føler han seg tiltrukket av dem. Når han hører utiltalende lyder … kjenner utiltalende dufter … kjenner utiltalende smaker … kjenner utiltalende berøringer … får utiltalende ideer, føler han seg frastøtt av dem. Han har ikke etablert noen oppmerksomhet overfor kroppen, og han lever med et begrenset sinn. Han vet ikke hvordan sinnet kan finne frihet gjennom visdom, eller hvordan han kan gjøre helt slutt på dårlige og usunne sinnstilstander. Han vikler seg inn i tilfredsstillelser og antipatier, og når han opplever en god, vond eller nøytral følelse, nyter han den, ønsker den velkommen og knytter seg til den. Når han gjør dette, oppstår det nytelser. Han involverer seg i disse nytelsene, noe som fører til forventningsmønstre og videre til tilblivelse. Av tilblivelsen følger forfall og undergang, sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen oppstår.
Så står en som er kommet fram til sannheten fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.
Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’
En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.
Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.
Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.
Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.
Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.
Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.
Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.
Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.
Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.
Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.
Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.
En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.
Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.
Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.
Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.
Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.
Videre bringer han de innledende og fastholdende tanker til ro og går inn i den andre, tredje og fjerde dypmeditasjon,—og blir værende i den.
Når han ser tiltalende synlige former, føler han seg ikke tiltrukket av dem. Når han ser utiltalende synlige former, føler han seg ikke frastøtt av dem. Han har etablert noen oppmerksomhet overfor kroppen, og han lever med et åpent sinn. Han vet hvordan sinnet kan finne frihet gjennom visdom og hvordan han kan gjøre helt slutt på dårlige og usunne sinnstilstander. Han vikler seg ikke inn i tilfredsstillelser og antipatier, og når han opplever en god, vond eller nøytral følelse, nyter han den ikke, og han verken den velkommen eller knytter seg til den. Når han gjør dette, tar nytelsene slutt. Han involverer ikke seg i disse nytelsene, noe som fører til opphør av forventningsmønstre og videre til opphør av tilblivelse. Av tilblivelsens opphør følger opphør av forfall og undergang, sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen tar slutt.
Når han hører tiltalende lyder … kjenner tiltalende dufter … kjenner tiltalende smaker … kjenner tiltalende berøringer … får tiltalende ideer, føler han seg ikke tiltrukket av dem. Når han hører utiltalende lyder … kjenner utiltalende dufter … kjenner utiltalende smaker … kjenner utiltalende berøringer … får utiltalende ideer, føler han seg ikke frastøtt av dem. Han har etablert noen oppmerksomhet overfor kroppen, og han lever med et åpent sinn. Han vet hvordan sinnet kan finne frihet gjennom visdom og hvordan han kan gjøre helt slutt på dårlige og usunne sinnstilstander. Han vikler seg ikke inn i tilfredsstillelser og antipatier, og når han opplever en god, vond eller nøytral følelse, nyter han den ikke, og han verken den velkommen eller knytter seg til den. Når han gjør dette, tar nytelsene slutt. Han involverer ikke seg i disse nytelsene, noe som fører til opphør av forventningsmønstre og videre til opphør av tilblivelse. Av tilblivelsens opphør følger opphør av forfall og undergang, sorg, klage, smerte, mismot og jammer. Det er slik all denne lidelsen tar slutt.
Husk denne kortfattede undervisningen i hvordan man oppnår frihet ved å utslette begjæret, munker. Men Sati, fiskerens sønn, sitter fast i begjærets store nett og villnis.»
Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.