De mellomlange tekstene
Ratthapalasutta
82. Fortellingen om Ratthapala
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var på vandring i kuruenes land sammen med en stor flokk munker, kom han til en by som het Thullakottika. Brahmanene og borgerne i Thullakottika fikk høre om dette, og de sa til hverandre: «Det sies at Gotama er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig,—og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer det rene, opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige.»
Dermed gikk brahmanene og borgerne bort til Mesteren. Noen hilste høflig på ham og satte seg ned, noen pratet litt med ham før de satte seg, noen la håndflatene mot hverandre og løftet dem til hilsen, noen presenterte seg før de satte seg, og andre satte seg ned uten å si noe. Da alle hadde satt seg, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte Mesteren dem med ord om læren.
En av dem som satt og lyttet til Mesteren, var Ratthapala, en ung mann fra en av Thullakotthikas beste familier. Og han tenkte:
«Slik jeg forstår Mesterens lære, er det ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?»
Etter at Mesteren hadde undervist, gledet, oppmuntret og inspirert brahmanene og borgerne i Thullakotthika med læren, reiste de seg, takket, tok ærbødig avskjed med ham og gikk. Men Ratthapala gikk fram til Mesteren og sa:
«Slik jeg forstår Mesterens lære, er det ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Nå vil jeg rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. La meg få utgang og opptak av deg, Mester.»
«Har foreldrene dine gitt deg lov til å gå ut i hjemløsheten, Ratthapala?»
«Nei, det har de ikke, Mester.»
«Den som har kommet fram til sannheten, gir ikke utgang til hjemløsheten til en sønn som ikke har fått tillatelse fra foreldrene.»
«Da skal jeg gå og snakke med dem og få den tillatelsen, Mester.»
Ratthapala reiste seg opp og tok ærbødig avskjed med Mesteren. Så gikk han til foreldrene sine og sa:
«Slik jeg forstår Mesterens lære, er det ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Nå vil jeg rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Vær så snill å gi meg tillatelse til å gå ut i hjemløshet, mamma og pappa!»
Men foreldrene hans svarte:
«Du er jo den eneste sønnen vi har, kjære Ratthapala. Vi er glade i deg, og vi har gitt deg en god oppvekst og god oppdragelse. Du vet ikke noe om lidelse, kjære Ratthapala. Vi ville sørge dypt og savne deg om du skulle dø, så hvordan kan vi gi deg tillatelse til å gå ut i hjemløshet mens du fortsatt er i live?»
Ratthapala spurte på nytt, men fikk samme svar. Og det samme gjentok seg da han spurte for tredje gang. Da han forsto at han ikke fikk tillatelse, la han seg ned på bakken og sa:
«Enten skal jeg få utgang (bli ordinert som munk), eller så dør jeg her på flekken.»
Han ville ikke spise, og da han hadde stått over åtte måltider, sa foreldrene hans:
«Du er jo den eneste sønnen vi har, kjære Ratthapala. Vi er glade i deg, og vi har gitt deg en god oppvekst og god oppdragelse. Du vet ikke noe om lidelse, kjære Ratthapala. Vi ville sørge dypt og savne deg om du skulle dø, så hvordan kan vi gi deg tillatelse til å gå ut i hjemløshet mens du fortsatt er i live?»
Men Ratthapala svarte ikke. De gjentok dette to ganger, men fikk ikke noe svar. Da gikk vennene hans bort til ham og sa:
«Du er jo den eneste sønnen foreldrene dine har, kjære Ratthapala. De er glade i deg, og de har gitt deg en god oppvekst og god oppdragelse. Du vet ikke noe om lidelse, kjære Ratthapala. Foreldrene dine ville sørge dypt og savne deg om du skulle dø, så hvordan kan de gi deg tillatelse til å gå ut i hjemløshet mens du fortsatt er i live?»
Men Ratthapala svarte ikke. De gjentok dette to ganger, men fikk ikke noe svar. Så gikk vennene hans til foreldrene hans og sa:
«Hør her, Mamma og Pappa! Ratthapala ligger på bakken og sier at enten skal han få utgang, eller så dør han der på flekken. Hvis dere ikke gir tillatelse til at han kan forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet, kommer han til å dø der. Men hvis dere gir ham denne tillatelsen, så kan dere jo likevel se ham etter at han har gått ut. Og hvis han ikke liker livet i hjemløshet, hvor skal han da ellers gå? Da kommer han hjem til dere igjen.»
«Vi gir tillatelse til at han kan forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Men da må han komme og besøke oss etterpå.»
Vennene til Ratthapala gikk nå bort til ham og sa:
«Stå opp, Ratthapala. Foreldrene dine gir deg tillatelse til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Men da må du komme og besøke dem etterpå!»
Ratthapala sto opp, og da han kom til krefter igjen, gikk han til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:
«Foreldrene mine har gitt tillatelse til at jeg forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Gi meg utgang, Mester!»
Og Mesteren ga ham utgang og opptak.
Fjorten dager etter at Ratthapala var blitt ordinert, syntes Mesteren han hadde vært lenge nok i Thullakotthika, og ga seg på vandring til Savatthi. Da han kom fram, slo han seg til i Anathapindikas park Jetalund. Der trakk Ratthapala seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Ratthapala en av de ærverdige.
Så gikk Ratthapala bort til Mesteren, hilste høflig på ham, satte seg og sa:
«Jeg vil gjerne besøke foreldrene mine, hvis du tillater det, Mester.»
Mesteren så inn i Ratthapalas sinn og forsto at han ikke ville kunne falle tilbake til en lavere tilværelse og gi opp treningen. Derfor sa han:
«Gjør det du synes er riktig, Ratthapala.»
Ratthapala reiste seg og tok ærbødig avskjed med Mesteren ved å gå medsols rundt ham. Deretter ryddet han soveplassen sin, tok kappe og bolle og ga seg på vandring til Thullakotthika. Da han kom fram, tok han opphold i kong Koravyas hjortepark.
Neste morgen sto han opp, kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk inn i Thullakottha for å motta matgaver, og veien førte ham forbi huset til foreldrene. Akkurat da satt far hans og fikk kjemmet håret sitt i inngangshallen med åpen dør. Han fikk se Ratthapala nærme seg huset, og utbrøt:
«Vår eneste og kjære sønn har forlatt hjemmet for å bli en av disse snaurakede asketene!»
Så da Ratthapala kom fram til foreldrenes hus, fikk han verken mat eller høflig avslag. Det eneste han fikk, var skjellsord.
En slavinne som tilhørte Ratthapalas slekt skulle akkurat til å kaste noe ris som var blitt til overs fra i går. Men Ratthapala sa til henne:
«Hvis du likevel skal kaste dette, søster, så legg det heller i bollen min.»
Slavinnen gjorde det, og da kjente hun igjen Ratthapala på hendene, føttene og stemmen. Hun gikk inn til husets frue og sa:
«Du skal vite at din sønn Ratthapala er kommet, frue!»
«Hvis du snakker sant, skal jeg sørge for at du blir fri.»
Så gikk Ratthapalas mor inn til far hans og sa:
«Har du hørt at Ratthapala er kommet tilbake?»
I mellomtiden satt Ratthpala ved en husvegg og spiste matrestene fra i går. Faren hans gikk bort til ham og sa:
«Sitter du her og spiser rester fra i går, kjære Ratthapala? Vil du ikke heller komme inn i huset ditt?»
«Vi som har forlatt hjemmet, har ikke noe hus, husherre. Vi er hjemløse, husherre. Jeg kom til huset ditt, men der fikk jeg verken mat eller høflig avslag. Det eneste jeg fikk, var skjellsord.»
«Kom nå, så går vi hjem, kjære Ratthapala!»
«Jeg har spist nok for i dag, husherre.»
«Så kom og spis hos oss i morgen, da.»
Ratthapala samtykket i taushet. Da hans far så at dette, gikk han hjem til seg selv. Der samlet han en stor haug med gull og sølv og skjulte dem bak en skjerm. Så sa han til Ratthapalas forhenværende hustruer:
«Kom her, svigerdøtre! Pynt dere og ta på dere slike smykker som dere vet at Ratthapala likte!»
Da daggryet nærmet seg, lot Ratthapalas far sette fram all slags mat av beste sort hjemme hos seg selv. Det var den fineste ris med forskjellige krydder, sauser og andre tilsetninger. Så sendte han bud til Ratthapala:
’Tiden er inne, kjære Ratthapala, maten er klar.’
Dette var om morgenen, og Ratthapala, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til sin fars bolig. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham. Da lot far hans fjerne skjermene foran gullet og sølvet, og sa:
«Se her, kjære Ratthapala! En del av disse rikdommene er fra din mor, en annen del er fra din far og en tredje del er fra din farfar. Det går an å glede seg over rikdom og samtidig gjøre gode gjerninger. Kom nå, kjære Ratthapala. Vend tilbake til livet som legmann, gled deg over rikdommen og gjør gode gjerninger!»
«Hvis du vil følge mitt råd, husherre, så samler du sammen alt dette gullet og sølvet, lesser det på vogner, kjører det ned til Ganges og dumper det midt ute i elva. Og hvorfor det? Det er fordi det bare vil gi deg sorger, smerter, jammer og elendighet.»
Da gikk Ratthapalas forhenværende hustruer en og en fram, grep føttene hans og sa:
«Hva slags himmelske nymfer er det du håper å få som følge av den treningen du praktiserer?»
«Vi praktiserer ikke det opphøyde liv for å få himmelske jomfruer, søstre.»
«Den unge herre kaller oss søstre,» sa de, og besvimte.
Ratthapala vendte seg til sin far og sa:
«Hvis du vil gi meg mat, så gjør det, husherre. Ikke plag meg.»
Dermed serverte Ratthapalas far ham egenhendig og forsynte ham med all slags god mat. Da Ratthapala var ferdig med å spise og hadde trukket hånden vekk fra bollen, reiste han seg og uttalte disse versene:
«Se på denne utstafferte dokka, skrøpelig, en haug med sår på to bein,
fylt av allslags intensjoner—her er intet fast å bygge på.Se på denne utstafferte kroppen med juveler og ringer.
Knokler med hud utenpå og pyntet med klær.Føttene farget med henna og ansiktet tilklint med pudder!
Nok til å lure en tosk, men ikke den som søker den andre bredd.Håret satt opp i åtte fletter, øynene med sminke.
Nok til å lure en tosk, men ikke den som søker den andre bredd.Den råtne kroppen ser ut som et maleskrin.
Nok til å lure en tosk, men ikke den som søker den andre bredd.Fangstmannen satte en felle, men hjorten gikk ikke i nettet.
Vi tok åtet og gikk, mens fangstfolkene står og gråter».
Da Ratthapala hadde uttalt disse versene, gikk han til kong Koravyas hjortepark og satte seg under et tre for å være der og meditere resten av dagen.
Kong Korava ba jegeren sin om å rydde hjorteparken, for han ville dra dit og more seg i den vakre parken. Mens jegeren ryddet parken, fikk han øye på Ratthapala som satt under et tre og mediterte. Han gikk til kongen og sa:
«Nå er parken ryddet, herre konge. Men Ratthapala, sønn av en av de fremste familiene i Thullakottha, som du ofte har hørt gode ord om, sitter og mediterer under et tre der.»
«Da drar vi ikke dit for å more oss. Vi går heller og hilser på ham.»
Så ga kongen beskjed om at de skulle gi bort all den maten som var gjort klar til utflukten. Deretter lot han de beste hestene sine spenne for praktvognene og kjørte ut av byen med kongelig prakt for å besøke Ratthapala. Da de hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre, steg de ut og fortsatte inn i parken til fots. Kongen og følget hans kom fram til Ratthapala, og kongen ble stående og snakke høflig med ham. Så sa han:
«Sett deg på dette elefantdekkenet, Ratthapala.»
«Nei, sett deg der du, store konge. Jeg sitter allerede her på plassen min.»
Kongen satte seg på sitteplassen som ble gjort klar for ham, og sa:
«Det er fire slags tap som får noen til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet, Ratthapala. Hvilke fire er det? Det er tap i form av alderdom, tap i form av sykdom, tap av eiendom og tap av slektninger.
Hva er så tap i form av alderdom, Ratthapala? Når noen blir gamle og skrøpelige og nærmer seg slutten på livet, hender det at de reflekterer over dette og tenker at nå er det ikke lenger lett å erverve nye rikdommer eller nyttiggjøre seg rikdom som allerede er ervervet. Derfor får de lyst til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Dette er tap i form av alderdom. Men du er jo ung og sprek, Ratthapala. Du har ikke lidd noe tap i form av alderdom. Så hva er det du har sett, hørt eller innsett som har fått deg til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet?
Hva er så tap i form av sykdom, Ratthapala? Når noen blir syke, får det vondt og har store smerter, hender det at de reflekterer over dette og tenker at nå er det ikke lenger lett å erverve nye rikdommer eller nyttiggjøre seg rikdom som allerede er ervervet. Derfor får de lyst til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Dette er tap i form av sykdom. Men du er jo sunn og frisk, Ratthapala. Du har god fordøyelse og har verken feber eller frysninger, så du har ikke lidd noe tap i form av sykdom. Så hva er det du har sett, hørt eller innsett som har fått deg til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet?
Hva er så tap av eiendom, Ratthapala? Sett at en mann er meget rik og velstående, men mister rikdommene sine etter hvert. Da kan det hende han reflekterer over dette og tenker at nå er det ikke lenger lett å erverve nye rikdommer eller nyttiggjøre seg rikdom som allerede er ervervet. Derfor får han lyst til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Dette er tap av eiendom. Men du tilhører jo en av de fremste familiene i Thullakottha, Ratthapala, så du har ikke lidd noe tap av eiendom. Så hva er det du har sett, hørt eller innsett som har fått deg til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet?
Hva er så tap av slektninger, Ratthapala. Sett at en mann har mange venner og bekjente, stor familie og mange slektninger, men mister disse etter hvert. Da kan det hende han reflekterer over dette og tenker at nå er det ikke lenger lett å erverve nye rikdommer eller nyttiggjøre seg rikdom som allerede er ervervet. Derfor får han lyst til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet. Dette er tap av slektninger. Men du har jo mange venner og bekjente, stor familie og mange slektninger her i Thullakottha, Ratthapala, så du har ikke lidd noe tap av slektninger. Så hva er det du har sett, hørt eller innsett som har fått deg til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet?
Dette er altså de fire slags tap som får noen til å rake av seg hår og skjegg, iføre seg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet, Ratthapala. Men du har ikke lidd tap på noen av disse områdene. Så hva er det du har sett, hørt eller innsett som har fått deg til å forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet?»
«Den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt fire sammenfatninger av læren. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett disse at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet. Hvilke fire er det?
’Mennesket er forgjengelig og på vei mot døden.’ Dette er den første sammenfatningen av læren som den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt, og det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.
’Mennesket har ingen frelser og ingen beskyttelse.’ Dette er den andre sammenfatningen av læren som den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt, og det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.
’Mennesket eier intet. Vi må forlate alt og gå videre.’ Dette er den tredje sammenfatningen av læren som den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt, og det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.
’Mennesket synes ikke det har fått nok, og det blir aldri tilfreds, men er en slave av begjæret.’ Dette er den fjerde sammenfatningen av læren som den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt, og det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.
Dette er de fire sammenfatningene av læren som den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har gitt, store konge. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett disse at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.»
«Du sa at mennesket er forgjengelig og på vei mot døden, Ratthapala. Hvordan skal denne uttalelsen forstås?»
«Da du var tjue eller tjuefem år gammel, store konge, da kunne du sikkert styre både elefanter, hester og vogner, ikke sant? Du var sikkert dyktig med bue og andre våpen. Og du hadde sikkert sterke og spenstige armer, og kunne hevde deg godt i kamp?»
«Det stemmer, Ratthapala. Slik var jeg da jeg var tjue eller tjuefem år gammel. Noen ganger syntes jeg det ikke var noen som kunne måle seg med meg.»
«Men hvordan er det nå, store konge? Er armene dine like sterke og spenstige? Kan du hevde deg like godt i kamp nå?»
«Nei, slett ikke, Ratthapala. Nå er jeg gammel og kjenner alderdommen tynge. Jeg er åtti år gammel, Ratthapala. Noen ganger hender det at jeg vil ta et skritt i den ene retningen, men så blir det et skritt i den andre retningen.»
«Det var dette Mesteren tenkte på da han sa at mennesket er forgjengelig og på vei mot døden, store konge. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.»
«Det er fantastisk hvor godt den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har formulert det da han sa at mennesket er forgjengelig og på vei mot døden, Ratthapala. For mennesket er forgjengelig og på vei mot døden.
Men i min husholdning har jeg elefanttropper, ryttertropper, stridsvognavdelinger og fotsoldater som vil beskytte meg mot alle farer. Likevel sier du at mennesket har ingen frelser og ingen beskyttelse, Ratthapala. Hvordan skal denne uttalelsen forstås?»
«Si meg, store konge—lider du av noen kronisk sykdom?»
«Ja, jeg lider av en kronisk sykdom, Ratthapala. Noen ganger står venner, slekt og familie rundt meg og sier: ’Nå kommer kongen til å dø!’»
«Hvordan er det da, store konge? Kan du be dem overta smertene dine, slik at du selv kan bli bedre? Eller må du tåle smertene selv?»
«Jeg kan ikke be dem overta smertene mine, Ratthapala. Jeg må tåle dem selv.»
«Det var dette Mesteren tenkte på da han sa at mennesket har ingen frelser og ingen beskyttelse, store konge. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.»
«Det er fantastisk hvor godt den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har formulert det da han sa mennesket har ingen frelser og ingen beskyttelse, Ratthapala. For mennesket har ingen frelser og ingen beskyttelse.
Men i min husholdning har jeg mye gull og sølv, både under og over bakken. Likevel sier du at mennesket eier intet, vi må forlate alt og gå videre, Ratthapala. Hvordan skal denne uttalelsen forstås?»
«Nå i dag nyter du alle fem sanselige gleder, store konge. Kan du si at du fortsatt vil nyte dem i framtiden? Eller kommer andre til å overta rikdommene dine, mens du selv havner der du har fortjent å havne?»
«Jeg kan ikke si at jeg skal nyte alle fem sanselige gleder i framtiden, Ratthapala. Andre kommer til å overta rikdommene mine, mens jeg selv havner der jeg har fortjent å havne.»
«Det var dette Mesteren tenkte på da han sa at mennesket eier intet, vi må forlate alt og gå videre, store konge. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.»
«Det er fantastisk hvor godt den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har formulert det da han sa mennesket eier intet, vi må forlate alt og gå videre, Ratthapala. For mennesket eier intet, vi må forlate alt og gå videre.
Men du sa at mennesket ikke synes det har fått nok, og at det aldri blir tilfreds, men er en slave av begjæret, Ratthapala. Hvordan skal denne uttalelsen forstås?»
«Si meg, store konge—hersker du over det rike kuru-landet?»
«Ja, jeg hersker over det rike kuru-landet, Ratthapala.»
«Sett nå at det kommer en mann du stoler på fra landene i øst, og han sier at der borte hvor han kommer fra, er det et rikt og velstående land med stor befolkning, med mange elefanttropper, ryttertropper, stridsvogner og fotsoldater, mye korn og annen mat, mye gull og sølv, både bearbeidet og ubearbeidet, og mange kvinner i gifteferdig alder—og han sier at du har styrke nok til å erobre dette landet og oppfordrer deg til å erobre det. Hva vil du gjøre da, store konge?»
«Da vil jeg erobre det og herske over det, Ratthapala.»
«Sett videre at det kommer en mann du stoler på fra landene i vest, en fra nord og en fra sør, og de sier at der borte hvor de kommer fra, er det et rikt og velstående land med stor befolkning, med mange elefanttropper, ryttertropper, stridsvogner og fotsoldater, mye korn og annen mat, mye gull og sølv, både bearbeidet og ubearbeidet, og mange kvinner i gifteferdig alder—og de sier at du har styrke nok til å erobre disse landene og oppfordrer deg til å erobre dem. Hva vil du gjøre da, store konge?»
«Da vil jeg erobre dem og herske over dem, Ratthapala.»
«Det var dette Mesteren tenkte på da han sa at mennesket ikke synes det har fått nok, og at det aldri blir tilfreds, men er en slave av begjæret, store konge. Det er fordi jeg har sett, hørt og innsett dette at jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet.»
«Det er fantastisk hvor godt den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren, han som vet og ser, har formulert det da han sa at mennesket ikke synes det har fått nok, og at det aldri blir tilfreds, men er en slave av begjæret, Ratthapala. For mennesket synes ikke det har fått nok, og det blir aldri tilfreds, men er en slave av begjæret.»
Etter at Ratthapala hadde forklart dette, uttalte han disse versene:
«Jeg ser mange rike mennesker her i verden.
De er så forblindet at de ikke vil gi noen gaver.
I grådighet samler de hauger av rikdom,
og søker etter flere sansenytelserEn konge som har underlagt seg jorden med makt
og hersker over landet fra hav til hav,
er ikke fornøyd med det landet han har,
men strekker seg mot kystene hinsides havet.Konger og mange andre mennesker
går i døden uten å ha sluppet taket i grådigheten.
De må forlate kroppen før de synes de har fått nok.
Sansenytelser gir ingen tilfredsstillelse.Slektninger gråter over ham og river seg i håret.
’Kunne vi bare være udødelige,’ jamrer de.
De bærer ham bort, svøpt i et klede,
tenner et likbål og brenner ham der.Der blir han brent på bålet
i sin enkle drakt, uten sine rikdommer.
Venner, kolleger, slekt og familie
kan ikke hjelpe den som dør.Arvingene overtar det han eide
mens han selv får det som han har fortjent.
Den som dør, kan ikke ta med seg
rikdom, hustru, barn eller kongedømme.Du lever ikke lenger om du er rik,
og gammel blir du selv om du har penger.
Livet er kort, sier de vise,
forgjengelig og i stadig forandring.Fattig som rik kjenner dødens berøring,
vise som dårer blir også berørt.
Dårene ligger som rammet av dårskap,
men vismannen skjelver ikke av dette.Derfor er visdom bedre enn rikdom,
for visdommen fører til målet.
Den som ikke forstår seg på tilværelsen,
kan gjøre mye galt av ren vanvare.Han fødes på nytt i en annen verden,
må gå gjennom kretsløpet gang på gang.
En annen som stoler på ham og selv har liten visdom,
blir selv født på nytt i en annen verden.En tyv som blir tatt på fersk gjerning,
ødelegger for seg selv og går til grunne.
Slik går det også med dem i en annen verden,
de ødelegger for seg selv og går til grunne.Sinnet blir forstyrret av så mange fristelser,
søte, deilige, lekre og forlokkende.
Jeg har sett farene ved sansenytelser,
derfor har jeg forlatt hjemmet, konge.Mennesket faller som frukten fra trærne,
gamle og unge når døden kommer.
Fordi jeg har sett dette, har jeg forlatt hjemmet.
Det er bedre å være en ulastelig eneboer, konge.»