En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i Migaras mors paviljong i Østparken. Sammen med ham var en stor flokk på fem hundre munker, og alle var arahanter. På helligdagen den femtende i måneden satt Mesteren ute i friluft sammen med alle munkene og inviterte dem til å komme åpent fram med eventuell kritikk:

«Kom igjen, munker, ordet er fritt. Har jeg gjort eller sagt noe dere vil kritisere meg for, så tal åpent!»

Sariputta reiste seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:

«Du har ikke sagt eller gjort noe vi kan kritisere deg for, Mester. Du har ryddet en vei som ingen tidligere har ryddet, skapt en vei som ingen tidligere har skapt, og forklart oss en vei som ingen tidligere har forklart. Du kjenner veien, forstår veien og vet hvor den går. Vi andre følger etter deg på denne veien som du har vist oss. Men nå vil jeg også gi ordet fritt, Mester. Har jeg gjort eller sagt noe du vil kritisere meg for, så tal åpent!»

«Nei, du har ikke gjort eller sagt noe jeg kan kritisere deg for, Sariputta,» svarte Mesteren.

«Du er vis og forstandig, Sariputta. Du har omfattende kunnskaper, du har smilende visdom og en rask, skarp og dyptpløyende intelligens. Du er som en keisers arveprins som regjerer slik han har lært av sin far. Slik gir du korrekt undervisning i den læren jeg har forklart deg.»

«Men selv om du ikke har noe å kritisere meg for, så har du kanskje noe å kritisere de andre fem hundre munkene for, Mester?»

«Nei, de fem hundre munkene har heller ikke sagt eller gjort noe som jeg vil kritisere, Sariputta. Av disse fem hundre munkene er det seksti som har trefoldig kunnskap, seksti som har de seks innsikter, seksti som er frigjort på begge måter, og de resterende er frigjort gjennom kunnskap.»

Da reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:

«Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe.»

«Så si det, Vangisa,» sa Mesteren.

Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:

«I dag, på fullmånedagen,
er fem hundre munker samlet
i renhet: de har brutt alle bånd,
høyt hevet over all forvirring.
Tilværelsens beger har de tømt,
seere er de—og vismenn.

Som en regjerende keiser
omgitt av sine ministere
vandrer rundt den havomkransede
jorden—sitt store imperium,

er den store seierherren,
han som fører karavanen,
omgitt av vise disipler
som har gått bort fra dødens vei.

Alle er sønner av Mesteren!
Her skramler ingen tomme tønner.
Jeg hilser deg, du solens ætling—
du som har splintret begjærets pil.»