En gang da Mesteren var i Savatthi, kom Tissa, Mesterens fetter, bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Han var trist og ulykkelig, og tårene rant fra øynene hans. Mesteren spurte:

«Hvorfor sitter du her så trist og ulykkelig, Tissa? Tårene renner jo fra øynene dine!»

«De andre munkene erter og spotter meg, Mester!»

«Det er fordi du bare liker å snakke selv, men ikke vil lytte når andre snakker, Tissa. De sømmer seg ikke for deg å bare ville snakke selv, men ikke lytte, når du har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet ut fra tillit. Det som sømmer seg for deg er å lytte når andre snakker, hvis du vil snakke selv.»

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

«Hvorfor er du sint? Ikke vær sint, Tissa!
Det er mye bedre for deg å ikke bli sint.
Hvis du kan la være å bli sint,
gi slipp på stolthet og ikke fornedre andre,
da lever du det opphøyde liv, Tissa.»