Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Tidlig en morgen kledde nonnen Alavika på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter at hun hadde gått matrunden og var ferdig med måltidet, gikk hun til Blindmannskogen for å meditere alene. Den onde Mara fikk lyst til å skremme henne og gi henne en skikkelig støkk slik at hun ikke torde å være alene lenger, så han gikk bort til henne og sa:

«Det finnes ingen utvei fra verden,
så hva gjør du her alene?
Gled deg over livets gaver,
så ikke du senere skal angre.»

Men Alavika tenkte:

«Hvem er det som sier dette? Er det et menneske eller ikke et menneske? Det er nok den onde Mara som har fått lyst til å skremme meg og gi meg en skikkelig støkk slik at jeg ikke skal tore å være alene lenger.»

Og da hun forsto det var den onde Mara, sa hun:

«Det finnes en utvei fra verden,
og den har jeg funnet med visdom.
Du kjenner ikke den utveien,
du onde, alle dovenslaskers far.

Lystens sverd og lanser hogger
sjel og sinn i usle trevler.
Det du kaller ‘livets gaver’,
kaller jeg verdiløst søppel.»

Da forsto Mara at nonnen Alavika hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.