En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, kom munken Kalara, som var av adelig slekt, bort til Sariputta. Han pratet høflig med ham en liten stund før han satte seg og sa:

«Munken Moliyaphagguna har forlatt munkeordenen og gått tilbake til det verdslige liv, Sariputta.»

«Da har han ikke vært fornøyd med denne læren og denne treningsdisiplinen.»

«Hva med deg, Sariputta? Er du fornøyd med denne læren og denne treningsdisiplinen?»

«Jeg har ingen tvil om dette, min venn.»

«Hva med framtiden, min venn?»

«Det bekymrer jeg meg ikke om, min venn.»

Munken Kalara reiste seg og gikk bort til Mesteren. Han bøyde seg høflig for Mesteren og satte seg ned hos ham. Så sa han:

«Den ærverdige Sariputta sier at han har vunnet kunnskap om at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår, Mester.»

Mesteren snudde seg til en annen munk og sa:

«Gå til Sariputta, munk. Hils ham fra meg og si: ‘Mesteren ber deg komme, min venn Sariputta.»

«Ja vel, Mester,» svarte munken. Han gikk til Sariputta og overbrakte ham beskjeden.

«Ja vel, min venn,» svarte Sariputta. Han gikk til Mesteren, bøyde seg høflig for ham og satte seg ned hos ham. Mesteren sa:

«Er det sant, Sariputta, at du sier du har vunnet kunnskap om at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår?»

«Jeg ga ikke uttrykk for saken med disse ordene, Mester.»

«Uansett hvilke ord en sønn av god familie velger for å erklære sin innsikt, så er det slik det bør oppfattes.»

«Men jeg sa jo at jeg ikke ga uttrykk for saken med disse ordene, Mester.»

«Hva ville du svare hvis noen skulle stille deg dette spørsmålet, Sariputta: ‘Hvordan vet du og hvordan ser du at du har vunnet kunnskap om at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår, min venn?’»

«Hvis noen spør meg om dette, vil jeg svare at nøkkelen ligger i at det ikke oppstår noe nytt. Når jeg ser at det ikke oppstår, vet jeg at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»

«Hva ville du svare hvis noen spør deg hva som er årsak og opphav til at det oppstår noe nytt, årsak og opphav til tilblivelse, Sariputta?»

«Da vil jeg svare at forventningsmønstrene er årsak og opphav til tilblivelse, Mester.»

«Hva ville du svare hvis noen spør deg hva som er årsak og opphav til at forventningsmønstrene, Sariputta?»

«Da vil jeg svare at involveringer er årsak og opphav til forventningsmønstrene, Mester.»

«Hva ville du svare hvis noen spør deg hva som er årsak og opphav til at involveringene, Sariputta?»

«Da vil jeg svare at begjær er årsak og opphav til involveringer, Mester.»

«Hva ville du svare hvis noen spør deg hva som er årsak og opphav til at begjæret, Sariputta?»

«Da vil jeg svare at følelser er årsak og opphav til begjæret, Mester.»

«Hva vil du svare hvis du blir spurt om nytelse ikke er noe som er til stede i deg når du vet og ser dette, Sariputta?»

«Da vil jeg svare at det finnes tre slags følelser: gode følelser, vonde følelser og følelser som verken er vonde eller gode. Disse tre følelsene er uvarige, og det som er uvarig, innebærer lidelse. Derfor er det ikke noen nytelse til stede.»

«Bra, Sariputta! Godt sagt! Slik kan du gi en kortfattet forklaring av at det som vi opplever av følelser, innebærer lidelse. Men hvis noen skulle spørre hva slags frigjøring du har oppnådd når du kan si at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår?»

«Da vil jeg svare at jeg har oppnådd en indre frigjøring ved å gi slipp på alle involveringer, og at jeg lever med klar oppmerksomhet slik at de negative tendensene i sinnet ikke oppstår på nytt, og jeg er nøye med meg selv. Slik vil jeg svare, Mester.»

«Bra, Sariputta! Godt sagt! Slik kan du gi en kortfattet forklaring av denne saken. Jeg er ikke i tvil om det som filosofer omtaler som negative tendenser i sinnet. Jeg har fordrevet dem og bekymrer meg ikke mer om dem.»

Slik talte Mesteren. Deretter reiste han seg fra plassen sin og gikk inn på rommet sitt. Litt etter at Mesteren hadde gått, henvendte Sariputta seg til de andre munkene og sa:

«Da Mesteren stilte det første spørsmålet, forsto jeg ikke helt hva han mente, for jeg tenkte meg ikke godt nok om, mine venner. Men da han godkjente det første svaret mitt, tenkte jeg: ‘Hvis Mesteren spør meg om dette og varierer ord og uttrykk gjennom en hel dag, gjennom en natt, gjennom et døgn, gjennom opp til sju døgn, så skal jeg besvare spørsmålet og forklare saken med forskjellige ord og uttrykk gjennom opp til sju døgn.’»

Deretter reiste munken Kalara seg fra plassen sin og gikk til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte han om Sariputtas løvebrøl angående spørsmål og svar.

«Sariputta har trengt dypt inn i sannhetens natur, munk. Hvis jeg skulle stille ham spørsmål i opp til sju døgn og variere ord og uttrykk hele tiden, vil han være i stand til å svare med like varierte ord og uttrykk hele tiden.»