Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, henvendte Moggallana den store seg til munkene og sa:

«Munker!»

«Ja, min venn,» svarte munkene.

Moggallana sa:

«Mens jeg satt alene og mediterte, begynte jeg å tenke over hva ‘edel taushet’ egentlig betyr, mine venner. Da tenkte jeg følgende: ‘Når en munk har latt innledende og fastholdende tanker falle til ro, har funnet ro i sitt indre og konsentrerer seg på ett punkt, går han inn i den andre meditasjonstilstanden og opplever den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hviler i denne. Dette kalles edel taushet.’

Dermed lot jeg innledende og fastholdende tanker falle til ro, fant ro i mitt indre, konsentrerte meg på ett punkt, gikk inn i den andre meditasjonstilstanden og opplevde den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hvilte i denne. Men mens jeg gjorde dette, dukket det likevel opp tankeimpulser og identifikasjoner knyttet til innledende tanker.

Mesteren forsto hva som skjedde, så han sa til meg: ‘Moggallana! Moggallana! Ikke gi opp din edle taushet, brahman! Fortsett å praktisere edel taushet! Konsentrer sinnet i edel taushet!’

Så etter en stund tok jeg fatt på ny. Jeg lot innledende og fastholdende tanker falle til ro, fant ro i mitt indre, konsentrerte meg på ett punkt, gikk inn i den andre meditasjonstilstanden og opplevde den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hvilte i denne. Så hvis noen sier at eleven har nådd fram til dyp innsikt etter å ha blitt oppmuntret av Mesteren, så kan dette med rette sies om meg.