En gang da Mesteren var i Savatthi, var det en novise som pleide å gå rett inn i hytta si etter at han hadde kommet tilbake fra matrunden og var ferdig med å spise. Der satt han stille uten å si noe, og han hjalp ikke de andre munkene med å lage nye kapper. Da gikk mange munker bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de om denne novisen. Mesteren vendte seg mot en av munkene og sa:

«Gå til denne munken og si at Mesteren ber ham komme.»

«Ja vel, Mester,» svarte munken og gjorde som han var bedt om.

Novisen kom, hilste høflig på Mesteren og satte seg ned.

Mesteren sa:

«Er det sant at du pleier å gå rett til hytta di etter at du har kommet tilbake fra matrunden og er ferdig med å spise, munk? Og sitter du stille der uten å si noe, og uten å hjelpe de andre munkene med å lage nye kapper?»

«Jeg arbeider med meg selv, Mester.»

Mesteren studerte sinnet hans med sitt eget sinn og sa deretter til munkene:

«Ikke vær sure på denne munken, munker! Denne munken kan lett og uanstrengt gå inn i de fire meditasjonstilstandene med klart sinn når han vil og glede seg over dem her og nå. Det er nettopp dette unge menn av god familie med rette forlater hjemmet for og går ut i hjemløsheten, å kunne selv se og virkeliggjøre her og nå fullendelsen av det høyverdige liv.»

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

«Den som er sløv og ikke setter inn alle krefter,
oppnår ikke nibbanas frihet fra alt som gjør vondt
Denne unge munken, denne makeløse mannen,
bærer sitt siste legeme og har vunnet over Mara.»