En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, kom Aññasi-Kondañña, som ikke hadde sett Mesteren på lang tid, bort og bøyde sitt hode for Mesterens føtter, kysset og klappet dem og sa:

«Jeg er Kondañña, Mester, jeg er Kondañña!»

Da Vangisa så dette, tenkte han:

«Kanskje jeg skulle rose Aññasi-Kondañña med noen vers her i Mesterens nærvær?»

Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:

«Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe.»

«Så si det, Vangisa,» sa Mesteren.

Og Vangisa lovpriste Kondañña i Mesterens nærvær med disse versene:

«Den ærverdige munk Kondañña,
den første Våkne etter Buddha,
dveler ofte i de ensomme,
lykkebringende boliger.

Alt en disippel kan oppnå
ved å følge lærerens råd
har han oppnådd; den kraftfulle
som alltid trener iherdig.

Med stor kraft, trefoldig kunnskap
og innsikt i andres tanker
bøyer Kondañña, Buddhas arving,
seg dypt for Mesterens føtter.»