Se hvordan den malte dukken
prøver å skjule sine sår,
sin lidelse og råtne ondskap:
i den finnes ingenting varig.

Se hvordan den malte figuren
er pyntet med juvel-øreringer:
knoklene er trukket med hud
som skinner innenfor vakre klær.

Føtter med rødlakkerte negler,
ansikt smurt inn med kostbart pudder:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Kunstferdig flettet, skinnende hår
og vipper og bryn farget med sort:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Som et glitrende sminkeskrin
er den råtne kroppen smykket:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Jegeren satte opp snaren,
men hjorten gikk ikke i fellen.
Vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren gråter.

Ødelagt er jegerens snare,
og hjorten gikk ikke i fellen.
Vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren sørger.

Jeg ser denne verdens rikmenn
grafse gullet, holde på det,
aldri slippe, aldri gi
men blindt og grådig samle sammen,
jage videre, alltid sultne
etter stadig nye gleder.

Kongen som med makt og velde
inntok alle jordens riker
helt til verdenshavets kyst,
finner aldri ro i sinnet
før han eier havet òg—
den andre kysten er hans mål.

Konger, liksom mange andre,
jages av begjær og lengsler
rett mot dødens mørke port.
Når de tar farvel med kroppen
er det uten ro i sinnet—
sansene får aldri nok.

Slektninger og venner gråter,
river seg i håret, jamrer:
“Å, om der var evig liv!”
Så dekker de den døde til
og bygger straks det store bålet
der de brenner ham til aske.

Flammene fortærer kroppen,
spidd og stenger dytter, krafser—
fattig, naken ligger han:
Nå kan ikke slekten hjelpe!
Heller ingen gode venner—
døden er hans sak alene.

Andre arver rikdommene.
Selv får han sin videre skjebne
lagt av sine handlinger—
uten gull går han i døden,
uten barn og uten hustru,
uten hus og uten land.

Penger skjenker ingen livet.
Gull kan ikke lege sykdom
eller fjerne alderdom.
Kort som dette åndedraget
er ditt liv—og ikke evig!
Dette er de vises ord.

Både rik og fattig røres
ved alt ubehag i livet—
tosk og vismann likeså.
Men der tosken ligger utslått
av de slag som blir ham tildelt,
står den vise støtt som fjell.

Rikdommen kan derfor ikke
måle seg med visdom, denne
veien til det sanne mål—
en tosk som ikke finner lykken,
fattig eller rik, blir ofte
henfallen til grusomhet—

så blir han på nytt til foster,
han blir født og dør igjen,
virvler rundt i livets sirkel.
 —Og tosken som følger den andre tosken?
Han blir født og dør igjen,
virvler rundt i livets sirkel.

Tyven som blir tatt ved døren
mens han brekker låsen opp,
straffes av sin egen gjerning—
slik blir onde mennesker straffet
i den andre verden: for sin
egen gjerning faller de.

Nytelsen, i mange former,
søte og berusende,
fanger sinnet i sitt nett.
Jeg så faren, herre konge!
Meg skal ingen snarer binde.
Derfor gikk jeg ut som munk.

Alle faller vi, som frukter
ned fra trærne; ung og gammel
dør når kroppen brytes ned.
Dette så jeg, herre konge!
Munkelivet smaker bedre!
Derfor gikk jeg ut som munk.

Av overbevisning ble jeg munk
og sluttet meg til Buddhas orden.
Ordinasjonens grøde var rik!
Skyldfri spiser jeg det jeg får.

Jeg så nytelsen som flammer
og gullet som en skarpslipt kniv.
Jeg så livmoren som pine
og dødsrikets grufulle redsler.

Ved denne voldsomme innsikt
ble jeg dypt grepet og opprørt—
så ble jeg rolig. Ja, jeg ble
fri fra sinnets sorte strømmer!

Jeg har tjent læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Det jeg søkte og ønsket meg
den gang jeg gikk ut som hjemløs,
har jeg funnet. Målet er nådd!
Alle lenker er splintret og knust!