Når hegren med sin skimmerhvite, skjønne fjærdrakt
skremmes opp i angst for sorte skyer
og flykter for å lete etter ly,
fryder jeg meg,
dveler jeg med glede
ved den vakre elven Ajakarani.

Når hegren med de stjernelyse, blanke vinger
skremmes opp i angst for sorte skyer
og ikke finner noe skjulested,
fryder jeg meg,
dveler jeg med glede
ved den vakre elven Ajakarani.

Hvem ville ikke fryde seg
ved disse rosenepletrærne
som pryder elvebredden her
ved min tørre, svale grotte?

Og froskene i elven kvekker dypt og fredfullt
uten angst for glupsk og grådig fiende:
“Nei, her er ingen grunn til å flykte!
Vi fryder oss,
vi dveler trygt og rolig
i den vakre elven Ajakarani!”