En kveld da Sariputta og Kotthika den store var i hjorteparken Isipatana i Baranasi, reiste Kotthika seg fra sin meditasjon og gikk bort til Sariputta. Han snakket litt med ham og satte seg så ned. Da han hadde satt seg, sa han:

«Hvordan er det, min venn Sariputta – er det vi selv som er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang? Eller er det andre som er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang? Er både vi selv og andre ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang? Eller er verken vi selv eller andre ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang? Er det noe som oppstår av seg selv?»

«Det er ikke vi selv som er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang, min venn Kotthika. Det er heller ikke noen andre som er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang. Det er ikke slik at både vi selv og andre er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang. Og det er heller ikke slik at verken vi selv eller andre er ansvarlige for at vi opplever forfall og undergang. Det er ikke noe som oppstår av seg selv. Forfall og undergang er derimot betinget av tilblivelse.»

«Hvordan er det, min venn Sariputta – er det vi selv som er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse? Eller er det andre som er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse? Er både vi selv og andre ansvarlige for at vi opplever tilblivelse? Eller er verken vi selv eller andre ansvarlige for at vi opplever tilblivelse? Er det noe som oppstår av seg selv?»

«Det er ikke vi selv som er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse, min venn Kotthika. Det er heller ikke noen andre som er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse. Det er ikke slik at både vi selv og andre er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse. Og det er heller ikke slik at verken vi selv eller andre er ansvarlige for at vi opplever tilblivelse. Det er ikke noe som oppstår av seg selv. Tilblivelse er derimot betinget av forventningsmønstre.»

«Hvordan er det, min venn Sariputta – er det vi selv som er ansvarlige for at vi opplever forventningsmønstre … involveringer … begjær … følelser … persepsjoner … de seks sansefeltene … splittelsen i subjekt og objekt … den skjelnende bevisstheten? Eller er det andre som er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten? Er både vi selv og andre ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten? Eller er verken vi selv eller andre ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten? Er det noe som oppstår av seg selv?»

«Det er ikke vi selv som er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten, min venn Kotthika. Det er heller ikke noen andre som er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Det er ikke slik at både vi selv og andre er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Og det er heller ikke slik at verken vi selv eller andre er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Det er ikke noe som oppstår av seg selv. Den skjelnende bevisstheten er derimot betinget av splittelsen i subjekt og objekt.»

«Da forstår jeg deg slik, Sariputta: Det er ikke vi selv som er ansvarlige for at vi opplever splittelsen i subjekt og objekt. Det er heller ikke noen andre som er ansvarlige for at vi opplever splittelsen i subjekt og objekt. Det er ikke slik at både vi selv og andre er ansvarlige for at vi opplever splittelsen i subjekt og objekt. Og det er heller ikke slik at verken vi selv eller andre er ansvarlige for at vi opplever splittelsen i subjekt og objekt. Det er ikke noe som oppstår av seg selv. Splittelsen i subjekt og objekt er derimot betinget av den skjelnende bevisstheten.

Og jeg forstår deg slik: Det er ikke vi selv som er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Det er heller ikke noen andre som er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Det er ikke slik at både vi selv og andre er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Og det er heller ikke slik at verken vi selv eller andre er ansvarlige for at vi opplever den skjelnende bevisstheten. Det er ikke noe som oppstår av seg selv. Den skjelnende bevisstheten er derimot betinget av splittelsen i subjekt og objekt. Hvordan skal vi forstå meningen i det du her sier, Sariputta?»

«Da skal jeg fortelle deg en lignelse, min venn, for kloke mennesker forstår ofte meningen bedre gjennom en lignelse. Tenk dere to sivbunter som står lent mot hverandre. På samme måte er den skjelnende bevisstheten betinget av splittelsen i subjekt og objekt, og splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevisstheten. De seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene … og slik oppstår altså alt det vi opplever som vondt. Hvis jeg nå skulle trekke bort en av disse sivbuntene, ville den andre falle. Og hvis jeg skulle trekke bort den andre av dem, ville den første falle. På samme måte er den skjelnende bevisstheten betinget av splittelsen i subjekt og objekt, og splittelsen i subjekt og objekt er betinget av den skjelnende bevisstheten. De seks sansefeltene er betinget av splittelsen i subjekt og objekt, persepsjonen er betinget av de seks sansefeltene … og slik oppstår altså alt det vi opplever som vondt.»

«Bra, min venn Sariputta! Dette har du forklart godt! Vi takker deg for den forklaringen av de trettiseks grunnlagene du har gitt oss. Hvis en munk underviser i en lære som fører til at man vender seg bort fra forfall og undergang, mister lysten på dem og avslutter dem, kan han med rette kalles en munk som forklarer læren, og han kan med rette kalles en munk som forstår læren i alle dens detaljer. Hvis han selv praktiserer denne læren og har funnet frihet fra forfall og undergang, kan han med rette kalles en munk som har oppnådd nibbana her og nå. Hvis en munk underviser i en lære som fører til at man vender seg bort fra tilblivelse … forventningsmønstre … involveringer … begjær … følelser … persepsjoner … de seks sansefeltene … splittelsen i subjekt og objekt … den skjelnende bevisstheten … reaksjoner … uvitenhet, mister lysten på den og avslutter den, kan han med rette kalles en munk som forklarer læren, og han kan med rette kalles en munk som forstår læren i alle dens detaljer. Hvis han selv praktiserer denne læren og har funnet frihet fra uvitenhet, kan han med rette kalles en munk som har oppnådd nibbana her og nå.»