En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, sa han:

«Tenk dere en lotusdam som er femti mil lang, femti mil bred og femti mil dyp munker. Vannstand er så høy at kråka kan drikke rett fra bredden. Så kommer en mann og tar opp en dråpe vann på spissen av et strå. Hva mener dere, munker? Hvor er det mest vann? I denne dråpen, eller i resten av dammen?»

«Det er naturligvis i resten av dammen, Mester. Den lille vanndråpen på spissen av strået er jo ikke engang så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av det vannet som finnes i resten av dammen!»

«På samme måte har den edles elev med innsikt og dyp forståelse lagt det aller meste av lidelser bak seg og er kvitt dem, og det er en helt ubetydelig mengde som gjenstår. Det som måtte gjenstå av lidelser for ham, ja, selv om han må gjennomgå det opp til sju ganger, er ikke så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av de lidelsene han har lagt bak seg og er kvitt.

Så stor nytte har man av å oppnå dyp forståelse, munker. Så stor nytte har man av å få øynene opp for sannheten.»