En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, sa han:

«Tenk dere det stedet der de store elvene Ganges, Yamuna, Aciravati, Sarabhu og Mahi flyter sammen, munker. Så kommer en mann og tar opp to-tre dråper med vann. Hva mener dere, munker? Hvor er det mest vann? I disse dråpene, eller i resten av elvene?»

«Det er naturligvis i resten av elvene, Mester. De få vanndråpene han tar opp, er jo ikke engang så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av det vannet som finnes i resten av elvene!»

«På samme måte har den edles elev med innsikt og dyp forståelse lagt det aller meste av lidelser bak seg og er kvitt dem, og det er en helt ubetydelig mengde som gjenstår. Det som måtte gjenstå av lidelser for ham, ja, selv om han må gjennomgå det opp til sju ganger, er ikke så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av de lidelsene han har lagt bak seg og er kvitt.

Så stor nytte har man av å oppnå dyp forståelse, munker. Så stor nytte har man av å få øynene opp for sannheten.»