En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, sa han:

«Tenk dere det stedet der de store elvene Ganges, Yamuna, Aciravati, Sarabhu og Mahi flyter sammen, munker. Hva mener dere, munker? Hvis nå alt dette vannet tørker inn og blir borte, bortsett fra to-tre vanndråper, hvilken vannmengde er da størst? Den som har tørket inn og blitt borte, eller de to-tre dråpene som ligger igjen?»

«Det er naturligvis den vannmengden som har tørket inn og blitt borte, Mester. De få vanndråpene som ligger igjen, er jo ikke engang så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av det vannet som har tørket inn og blitt borte!»

«På samme måte har den edles elev med innsikt og dyp forståelse lagt det aller meste av lidelser bak seg og er kvitt dem, og det er en helt ubetydelig mengde som gjenstår. Det som måtte gjenstå av lidelser for ham, ja, selv om han må gjennomgå det opp til sju ganger, er ikke så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av de lidelsene han har lagt bak seg og er kvitt.

Så stor nytte har man av å oppnå dyp forståelse, munker. Så stor nytte har man av å få øynene opp for sannheten.»