En gang oppholdt Mesteren seg i huset med de spisse gavlene i Storlunden i Vesali. En kveld han hadde meditert for seg selv, gikk han til sykerommet og satte seg ned på den reserverte plassen. Da han hadde satt seg, henvendte han seg til munkene, og sa:

—Mitt råd til dere, munker, er at dere bruker den tiden dere har igjen med oppmerksomhet og klar forståelse.

Og hvordan praktiserer du oppmerksomhet? Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, følelsene som følelser, tankene som tanker og fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik praktiserer du oppmerksomhet.

Og hvordan praktiserer du klar forståelse? Når du går fram og tilbake, så gjør du dette med klar forståelse. Når du ser på noe eller ser deg omkring, gjør du dette med klar forståelse. Når du bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør du dette med klar forståelse. Når du kler deg eller bærer matskåla di, gjør du dette med klar forståelse. Når du spiser, drikker, tygger og smaker, gjør du dette med klar forståelse. Når du tømmer deg for avføring og urin, gjør du dette med klar forståelse. Så lenge du er våken, enten du går, står sitter, ligger, taler eller tier, så gjør du dette med klar forståelse. Slik praktiserer du klar forståelse.

En munk bør gå døden i møte med oppmerksomhet og klar forståelse, munker. Dette er mitt råd til dere.

Hvis det oppstår gode følelser i deg mens du praktiserer denne oppmerksomheten og denne klare forståelsen, mens du øver utrettelig, intenst og engasjert, da vet du med deg selv:

«Denne gode følelsen som har oppstått i meg, er betinget, ikke utbetinget. Betinget av hva? Av denne selvsamme kroppen. Men denne kroppen er uvarig, sammensatt og oppstått ut fra andre betingelser. Så hvordan kan vel denne gode følelsen ha noen varighet, når den er oppstått betinget av en kropp som igjen er uvarig, sammensatt og betinget?»

I relasjon til kroppen og til de gode følelsene betrakter du uvarigheten, og du betrakter hvordan ting tar slutt, du betrakter lidenskapsløsheten, du betrakter avslutningen og du betrakter det å slippe taket. Når du betrakter kroppen og de gode følelsene under disse synsvinklene, forsvinner enhver tendens til lidenskap overfor kroppen og de gode følelsene.

Hvis det oppstår vonde følelser i deg mens du praktiserer denne oppmerksomheten og denne klare forståelsen, mens du øver utrettelig, intenst og engasjert, da vet du med deg selv:

«Denne vonde følelsen som har oppstått i meg, er betinget, ikke utbetinget. Betinget av hva? Av denne selvsamme kroppen. Men denne kroppen er uvarig, sammensatt og oppstått ut fra andre betingelser. Så hvordan kan vel denne vonde følelsen ha noen varighet, når den er oppstått betinget av en kropp som igjen er uvarig, sammensatt og betinget?»

I relasjon til kroppen og til de vonde følelsene betrakter du uvarigheten, og du betrakter hvordan ting tar slutt, du betrakter lidenskapsløsheten, du betrakter avslutningen og du betrakter det å slippe taket. Når du betrakter kroppen og de vonde følelsene under disse synsvinklene, forsvinner enhver tendens til lidenskap overfor kroppen og de vonde følelsene.

Hvis det oppstår følelser som verken er gode eller vonde i deg mens du praktiserer denne oppmerksomheten og denne klare forståelsen, mens du øver utrettelig, intenst og engasjert, da vet du med deg selv:

«Denne følelsen som verken er vond eller god, og som har oppstått i meg, er betinget, ikke utbetinget. Betinget av hva? Av denne selvsamme kroppen. Men denne kroppen er uvarig, sammensatt og oppstått ut fra andre betingelser. Så hvordan kan vel denne følelsen ha noen varighet, når den er oppstått betinget av en kropp som igjen er uvarig, sammensatt og betinget?»

I relasjon til kroppen og til de følelsene som verken er vonde eller gode, betrakter du uvarigheten, og du betrakter hvordan ting tar slutt, du betrakter lidenskapsløsheten, du betrakter avslutningen og du betrakter det å slippe taket. Når du betrakter kroppen og de følelsene som verken er vonde eller gode under disse synsvinklene, forsvinner enhver tendens til lidenskap overfor kroppen og disse følelsene.

Når du kjenner en god følelse, vet du at den ikke er varig, du vet at du ikke tviholder på den og du vet at du ikke er så veldig begeistret for den. Det samme er tilfelle med en vond følelse, og likedan med en følelse som verken er vond eller god.

Når du kjenner en god følelse, gjør du det uten å binde deg til den. Det samme er tilfelle med en vond følelse, og likedan med en følelse som verken er vond eller god.

Når du føler at kroppen går mot slutten, erkjenner du at du føler at kroppen går mot slutten. Når du føler at livet går mot slutten, erkjenner du at du føler at livet går mot slutten. Du vet også at når kroppen bryter sammen og livet tar slutt, vil alle disse følelsene, som du ikke var så veldig begeistret for, kjølne på flekken.

Det er som en oljelampe, munker, som brenner så lenge den har olje og veke. Men hvis oljen eller veken tar slutt, slokner den fordi den ikke lenger får næring. Slik erkjenner du at du føler at kroppen går mot slutten, når så er tilfelle. Du erkjenner at du føler at livet går mot slutten, når så er tilfelle. Og du vet også at når kroppen bryter sammen og livet tar slutt, vil alle disse følelsene, som du ikke var så veldig begeistret for, kjølne på flekken.