Det var en gang en munk fra vajji-folket som holdt til i et skogholt ved Vesali. I byen var det en stor festival som varte hele natten, og munken ble trist over å høre trommer, musikk og festivalstøy, så han sa dette verset:

«Her sitter vi alene, hver for oss,
som trestokker henslengt i skogen!
På en natt som denne—
hvem kan vel ha det verre enn oss?»

Den ånden som holdt til der i skogen, fikk medfølelse med munken og ville gjerne oppmuntre ham og gi ham ny inspirasjon. Derfor gikk den bort til ham og sa:

«Her sitter dere alene, hver for seg,
som trestokker henslengt i skogen.
Det er mange som vil misunne dere for dette—
slik beboere i helvete misunner dem som er på vei til himmelen!»

Munken ble sterkt grepet av det ånden sa.