Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Da kom flere gamle, rike og velstående brahmaner fra Kosala bort til ham. De hilste høflig og pratet litt med ham før de satte seg. Så sa de:

“Lever brahmanene nå i dag i samsvar med brahmanenes standard fra gammelt av, Gotama?”

“Nei, brahmaner, det gjør de ikke.”

“Da ville det være fint om du kunne forklare brahmanenes gamle standard for oss, Gotama, hvis du ikke har noe imot det.”

“Så hør godt etter, brahmaner, og legg merke til det jeg sier!”

“Ja vel, Gotama,” svarte brahmanene.

Mesteren sa:

Fortidens vismenn hadde selvkontroll,
og de praktiserte streng askese.
De avviste de fem sansenytelser
og praktiserte for sitt eget beste.

Brahmanene eide ikke kveg,
og heller ikke gull eller rikdom.
Studiene var deres rikdom
og det opphøyde liv var den skatten de voktet.

De mente at mat
som var tilberedt ut fra tillit
og satt fram ved døra,
var sømmelige gaver.

Disse brahmanene ble hedret
i velstående kongedømmer
med fargerike tøyer
og med steder de kunne bo.

Ukrenkelige var disse brahmanene,
beskyttet av loven og uovervinnelige.
Det var ingen som hindret dem
fra å besøke de fastboende.

I førtiåtte år
levde de som unge brahmaner
og søkte kunnskap og etikk.
Slik levde brahmanene før.

Brahmanene gikk ikke til andres hustruer,
og de kjøpte heller ikke noen hustru.
Når to elsket hverandre,
levde de sammen i enighet.

De hadde seksuelt samkvem
kun i den rette perioden
utenom menstruasjonen,
og ikke ellers.

De lovpriste det opphøyde liv,
god moral, personlig integritet,
og mildhet, askese, vennlighet,
ikke-vold og toleranse.

Den fremste av dem,
den brahmanen som var kommet lengst,
hadde ikke engang drømmer
om seksuelle aktiviteter.

Noen av dem var kloke nok
til å følge hans eksempel.
De lovpriste det opphøyde liv,
moral og toleranse.

De ba om ris, soveplass og klær,
og de ba om olje og smør.
Da de hadde mottatt rettmessige gaver,
stelte de i stand en ofring.

Mens ofringen foregikk,
drepte de ingen kuer.
‘Kuene er våre beste venner,
de er som mor og far, bror og annen slekt,
og de gir oss medisiner.

De gir oss styrke og mat,
og de gir oss skjønnhet og lykke.'
Fordi de visste dette,
drepte de ingen kuer.

Brahmanene var storvokste,
elegante, kjekke og berømte,
så lenge de fulgte sin egen standard
og ivrig gjorde det de skulle gjøre.
Så lenge de fulgte denne standarden,
hadde folket det bra.

Men så satte forfallet inn,
etter hvert som de så kongenes prakt
og etter hvert som de oppdaget
kvinner med vakre smykker,

vogner med fullblodsforspann,
vakkert sydde drakter,
boliger med vakker arkitektur
harmonisk plassert i landskapet,

menneskers store rikdom
med flokker av staselig kveg
og omgitt av vakre kvinner—
da ville brahmanene ha alt dette.

De samrådde seg med hverandre om dette
og gikk deretter til kong Okkaka.
‘Du har store rikdommer.
Foreta en ofring, for du eier mye!
Foreta en ofring, for du er meget rik!'

Kongen, den store vognkrigeren,
lot seg overtale av brahmanene.
Han utførte forskjellige ofringer,
og han ofret både hester og mennesker.
Deretter ga han rikdommer til brahmanene.

Han ga kveg, senger og klær.
Han ga kvinner med vakre smykker.
Han ga vogner med fullblodsforspann,
med forseggjorte og vakre dekkener.

Han ga brahmanene
staselige hus
med vakker arkitektur,
fylt med all slags rikdommer.

Da de hadde fått disse rikdommene der,
gledet de seg over at det ble så mye.
Begjæret deres økte, og de ble grådige etter å få mer.
De samrådde seg med hverandre om dette
og gikk deretter til kong Okkaka igjen.

‘På samme måte som vann og jord,
korn, gull og rikdommer,
er også kveg for menneskene,
en nødvendighet for levende vesener.
Foreta en ofring, for du eier mye!
Foreta en ofring, for du er meget rik!'

Kongen, den store vognkrigeren,
lot seg overtale av brahmanene.
Han lot mange hundre tusen
kuer bli drept som ofring.

Kuene hadde ikke skadet noen,
verken med fot eller horn.
De var tamme som sauer
og ga melk i bøtter og spann.
Kongen grep dem i hornene
og slaktet dem med kniven.

Gudene og forfedrene,
Indra, asuraer og rakkhasaer ropte:
‘Det er urettferdig!'
da kniven suste mot kuene.

Før var det tre slags plager:
grådighet, hungersnød og alderdom.
Men denne slaktingen av kveget
skapte nittiåtte nye plager.

Denne urettferdige volden
er blitt en gammel tradisjon.
De uskyldige blir drept,
og ofringen fjerner seg fra det som er rett.

Slik blir denne gamle tradisjonen
kritisert av forstandige mennesker.
Når folk ser noe slikt,
klandrer de offerprestene.

Slik forfaller rettferdigheten
og det oppsto splid blant borgere og bønder,
det oppsto mye splid i adelen,
og hustruer foraktet sine ektemenn.

Adelsfolk og Brahmas slekt,
samt andre som var beskyttet av sin ætt,
brydde seg ikke om sine familier,
men kastet seg ut i sanselige nytelser.

Da de rike brahmanene hørte dette, utbrøt de:

“Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar vi tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne oss som legvenner, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge vi lever.”