Snauklipt og sølete vandret jeg
rundt i min eneste kappe.
I det feilfrie fant jeg feil—
ved ondt så jeg ingen lyter.

Fra hyttas lune mørke gikk jeg
ut i Gribbenutens kveldslys.
Der satt Mesteren! Den edle
som munkene viste respekt.

Jeg knelte, holdt hendene samlet
ærbødig foran ansiktet.
“Kom, Bhadda!” sa Buddha til meg—
slik ble jeg en av søstrene!

Gjennom Anga og Magadha,
Vajji, Kasi og Kosala
vandret jeg skyldfri i femti år,
tilfreds med folkenes gaver.

Sannelig gjorde han mye godt,
den vise, gavmilde mannen
som ga en kappe til Bhadda—
hun som er fri fra alle bånd!