En som pløyer sine åkrer,
sår i jordens varme furer,
sørger godt for barn og hustru—
livet hans er fylt av rikdom!

Hvorfor skulle ikke jeg
som flittig passer reglene
og ydmykt dyrker Buddhas lære,
nå den største skatt, nirvana?

Mens jeg vasket mine føtter,
så jeg vaskevannet renne
over stein og ned en skråning
før det sildret ut i sand—

—med dette holdt jeg sinnet fast
i tømme som en fullblodshest
til kvelden kom. Jeg tente lampen,
bar den til mitt natteleie.
Lenge satt jeg der i stillhet:
Grunnet. Så. Betraktet flammen,

grep så lampenålen: Veken
trakk jeg ned i oljemørket—
og som denne lampen sluknet,
stilnet sinnet. Jeg ble fri!