Ti barn har kroppen min båret—
se dette skrukkete skinnet!
Gammel ble jeg, før min lengsel
ledet meg til nonnens hytte.

Hun ga meg del i læren
om sinnets dragning mot verden,
jeg gjemte hennes ord og gikk
glattraket inn i ordenen.

Og sannelig! Mens jeg trente,
ble øyet renset, blikket klart—
liv på liv kom frem i minnet,
steder hvor jeg bodde før.

Dypt konsentrert fornemmet jeg
alle tings tomhet forenet
i voksende, stemmeløs sang!
Straks ble jeg sval og fri, uten bånd.

Sinnets bølger kjenner jeg nå—
de har ingen makt over meg.
Alderdom, dra pokker i vold!
Aldri mer skal jeg gjenfødes!