Mens jeg levde som kvinner flest,
kom en munk: Og læren strømmet
fra hans munn! Hvor han var plettfri,
stjerneklar og sval i sinnet!

Straks forlot jeg sønn og datter,
gull og grøde kastet jeg bort.
Håret lot jeg skjære av meg
før jeg gikk ut i hjemløshet.

Jeg var oppmerksom. Den rette vei
vokste frem under mine føtter.
Hatets landskap la jeg bak meg;
åndens mørke virvelstormer.

Som nonne fikk jeg skjerpet minne,
fjerne livsløp kom tilbake.
Øyet gjennomstrålte verdens
skjulte ting, ble rent og klart:

Alt som før var meg, ble fremmed—
blendverk av det tilfeldige!
Sinnets hete, mørke strømmer
er nå kjølnet, falt til ro.