I tillit til Mesterens ord
forlot jeg alt og ble hjemløs—
vandret hit og dit for gaver,
de troendes ros og respekt.

Jeg overså det sanne mål,
strebet ivrig mot det falske.
Slavebundet av mitt hovmod
var jeg visst en tosket nonne!

Men, akk! Angst og pine grep meg
i mitt lille rom. Jeg tenkte:
“Nå er jeg på ville veier,
sinnet mitt er styrt av begjær!

Livet er kort. Jeg innhentes
snart av sykdom og alderdom,
kroppen min går snart til grunne,
her er ingen tid til sommel!”

Alt som bølget gjennom sinnet,
viste meg sitt sanne ansikt:
Jeg sprang opp i frihetsjubel!
Buddhas vei var gått til ende.