Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. Da gikk munken Kokalika bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Da han hadde satt seg, sa han:

“Sariputta og Moggallana har onde planer, Mester. De er dominert av onde ønsker.”

“Snakk ikke slik, Kokalika,” svarte Mesteren, “snakk ikke slik! Du kan ha full tillit til Sariputta og Moggallana, for det er to vennlige personer!”

Kokalika gjentok at Sariputta og Moggallana var onde, og Mesteren tilbakeviste det igjen. Og da Kokalika sa det samme for tredje gang, ble han igjen tilbakevist av Mesteren:

“Snakk ikke slik, Kokalika, snakk ikke slik! Du kan ha full tillit til Sariputta og Moggallana, for det er to vennlige personer!”

Da reiste Kokalika seg, tok høflig avskjed med Mesteren og gikk. Ikke lenge etter at han hadde gått, brøt det ut byller som sennepsfrø over hele kroppen hans. De vokste og ble store som erter, og deretter så store som bønner. De fortsatte å vokse og ble store som frukter før de brast og det strømmet blod og puss ut av dem. Og denne sykdommen førte til at han døde. Etter at han var død, havnet munken Kokalika i Paduma-helvete fordi han hadde hatt vonde tanker om Sariputta og Moggallana.

Like før morgenen grydde, kom Brahma Sahampati og badet hele Jetalunden i sin stråleglans. Han gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Så sa han:

“Munken Kokalika er død, Mester, og han har havnet i Paduma-helvete fordi han hadde vonde tanker om Sariputta og Moggallana.”

Deretter tok han respektfullt avskjed med Mesteren og forsvant.

Da morgenen kom, talte Mesteren til munkene og fortalte dette. En av munkene spurte:

“Hvor lenge lever man i Paduma-helvete, Mester?”

“Livet i Paduma-helvete er langt, munk. Det er ikke lett å gi noe tall på hvor mange år, hvor mange århundrer, hvor mange årtusener eller hvor mange hundre tusen år det varer.”

“Men kan du gi en lignelse, Mester?”

“Det kan jeg, munk. Tenk deg en stor kjerre fra Kosala med et lass på tjue skjepper sesamfrø. Hvert hundrede år kommer en mann og fjerner ett sesamfrø fra kjerra. Den kjerra kommer til å bli tom før det har gått så lang tid som man lever i Abbuda-helvete. I Nirabbuda-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Abbuda-helvete. I Ababa-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Nirabbuda-helvete. I Ahaha-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Ababa-helvete. I Atata-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Ahaha-helvete. I Kumuda-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Atata-helvete. I Sogandhika-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Kumuda-helvete. I Uppalaka-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Sogandhika-helvete. I Pundarika-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Uppalaka-helvete. I Paduma-helvete lever man tjue ganger så lenge som i Pundarika-helvete. Munken Kokalika har havnet i Paduma-helvete fordi han hadde vonde tanker om Sariputta og Moggallana.” Slik talte Mesteren, og han fortsatte med disse versene:

En mann blir født med øks i munnen
og med den hogger dåren seg selv
med tåpelige og uoverveide ord.

Den som roser det som bør klandres,
eller klandrer det som bør roses,
samler seg ulykker med sin munn,
og da finner han ingen lykke.

Den som taper alt han eier
på et uheldig terningkast,
taper likevel ikke så mye
som den som sverter de gode.

Den som klandrer de edle
med onde ord og tanker,
får hundre tusen opphold i Nirabbuda
og sekstifem opphold i Abbuda.

Løgneren kommer til helvete,
og det samme gjør den som nekter for hva han har gjort.
De som har oppført seg dårlig,
får oppleve det samme etterpå.

Dersom du krenker den skyldfrie
som er ren og ikke har gjort noe galt,
så slår det tilbake på deg selv,
som når du kaster støv i motvind.

Den som er sterkt preget av grådighet,
snakker gjerne stygt om andre.
Han stoler ikke på noen, han er grisk og utakknemlig,
og han er gjerrig og farer med sladder.

Hvis du er grov i kjeften, falsk og sleip,
hvis du ødelegger for andre og gjør mye vondt,
hvis du er et elendig og nedrig menneske,
så slutt å prate så mye! Du er på vei mot helvete.

Du sprer møkk til eget forderv!
Du er en kjeltring som skjeller ut de gode!
Du har gjort så mye vondt mot andre
at du kommer til å bli lenge i avgrunnen!

For ingen handlinger blir helt borte.
Før eller siden kommer de tilbake.
Den tosken som har gjort mye vondt,
får møte sine ugjerninger i den neste verden.

Han kommer til et sted med skarpe jernpigger
og blir tredd inn på sylskarpe spisser.
Det eneste han får å spise,
er en glødende kule av jern.

Helvetes voktere snakker ikke høflig,
og de kommer ikke løpende for å stå til tjeneste.
De som kommer dit, må sove på glødende kull
og kommer inn i et flammende ildhav.

De blir samlet i store nett
og banket med jernslegger.
Innhyllet i tåke må de leve
i stummende mørke.

Så blir de kastet i store koppergryter
og plassert over flammende ild.
Der blir de kokt i lang tid
mens de fortvilet kaver og hopper.

Der blir kjeltringen kokt
i en blanding av puss og blod.
Uansett hvor han vender seg,
gjør det vondt når han kommer borti noe.

Kjeltringen blir kokt
i vann som myldrer av makk.
Det finnes ingen bredd å berge seg opp på,
for kokekaret strekker seg i alle retninger.

Deretter kommer han til sverdskogen
der skarpe sverd skjærer ham i småbiter.
Der hogger de en krok gjennom tunga hans
og stikker ham med tusener av spisse nåler.

Så kommer han til smertens elv
som er meget vanskelig å krysse.
Den er full av skarpe kniver,
og illgjerningsmannen faller ut i den.

Der gråter han mens svarte ravner,
glefsende hunder og flekkete hyener
river og sliter i kjøttet hans,
mens hauker og kråker hakker i ham.

Så kjeltringer går sannelig
en hard tilværelse i møte.
Derfor bør man benytte de dager man har igjen
til å gjøre det som er rett, og ikke være sløv.

De vise har regnet ut hvor mange
sesamfrø som tilsvarer tiden i Paduma-helvete.
De har kommet til fem hundre milliarder
ett hundre og tjue millioner år.

Så lenge må man altså leve
i disse fryktelige helvetene.
Derfor bør man alltid passe munnen sin
når man er blant gode, rene og vennlige mennesker.”