Slik talte Mesteren mens han var ved Pasanaka-helligdommen i Magadha, og han besvarte hvert spørsmål fra de seksten brahmanene som var kommet for å treffe ham. Hvis noen forstår meningen med hvert av disse spørsmålene, forstår den læren som ble gitt og følger den i alle detaljer, vil han gå hinsides alderdom og død. Disse læresetningene fører til den andre bredden, og derfor blir dette kapitlet kalt “Kapitlet om å komme over til den andre bredden”.

Ajita, Tissametteyya,
Punnaka og Mettagu,
Dhotaka og Upasiva,
Nanda og Hemaka,

både Todeyya og Kappa
og den lærde Jatukanni,
Bhadravudha og Udaya
og brahmanen Posala,
den kloke Mogharaja
og den store seeren Pingiya,

gikk bort til den oppvåknede,
til seeren som hadde nådd fram til målet.
De gikk bort til den fremste av de oppvåknede
og stilte ham kloke spørsmål.

Den oppvåknede besvarte spørsmålene
og forklarte dem i samsvar med sannheten.
De vise brahmanene gledet seg
stort over de svarene de fikk.

Etter at den oppvåknede,
den seende som stråler som solen, hadde gledet dem,
praktiserte de det opphøyde liv
sammen med ham som hadde sann visdom.

Hvert av spørsmålene
som den oppvåknede besvarte,
vil føre den som praktiserer dette
over til den andre bredd.

Da utvikler han den høyeste praksis
som fører fra denne bredden over til den andre.
Denne praksis fører over til den andre bredden,
og derfor kalles den nettopp dette.

Pingiya:
“Jeg skal resitere veien
som fører over til den andre bredden,
slik den meget vise og plettfrie
selv har sett den og forklart den.
For hvorfor skulle han som er uten begjær
og som har funnet fred i sitt indre,
si noe som ikke er sant?

Derfor vil jeg nå resitere
de vakre uttalelsene fra ham
som har lagt urenheter og uvitenhet bak seg,
som her helt fri fra stolthet og hykleri.

Den oppvåknede, han som fjerner mørket,
han som ser alt, som har gått til verdens ende,
som har gått forbi alle lengsler,
som er fri fra negative tilbøyeligheter,
som har lagt all lidelse bak seg
og som kalles sannhet—
han har jeg lyttet til, brahman.

Som når en fugl forlater sin lille busk
og slår seg ned i skogen der det er mye frukt,
slik forlater jeg de med begrensede vyer,
slik svanen flyr til den store sjøen.

Før jeg hørte Gotamas lære
var det mange som sa: ‘Slik og slik har det vært,
og slik og slik kommer det til å skje.'
Men alt dette var bare prat.
Det fikk meg imidlertid til å tenke.

Han er den eneste som fordriver mørket,
han er den eneste som kaster lys over spørsmålene—
Gotama den meget vise,
Gotama den meget kloke.

Det finnes ikke maken til
ham som underviste meg i denne læren
som alle kan se, som er tidløs
og som fører til at begjæret tar slutt.”

Bavari:
“Men klarer du å være borte fra ham,
så mye som et øyeblikk, Pingiya—
Gotama den meget vise,
Gotama den meget kloke—

hvis det finnes ikke maken til
ham som underviste deg i denne læren
som alle kan se, som er tidløs
og som fører til at begjæret tar slutt?”

Pingiya:
“Jeg er slett ikke borte fra ham,
så mye som et øyeblikk, brahman,
Gotama den meget vise,
Gotama den meget kloke—

for det finnes ikke maken til
ham som underviste meg i denne læren
som alle kan se, som er tidløs
og som fører til at begjæret tar slutt.

Jeg ser ham for mitt indre blikk,
brahman, natt og dag uten stans.
Jeg hyller ham natten igjennom,
så derfor er jeg ikke borte fra ham.

Min tillit, min glede,
mitt sinn og min oppmerksomhet
forlater ikke Gotamas lære.
Uansett hvor den meget vise ferdes,
så bøyer jeg meg i den retningen.

Jeg er gammel og svak,
så jeg kan ikke gå dit med mitt legeme.
Men i tankene drar jeg dit stadig vekk,
for i mitt sinn er jeg sammen med han, brahman.

Jeg lå og kavet i mudderet
og svømte fra øy til øy.
Så fikk jeg se den oppvåknede,
han som ikke har noen negative tilbøyeligheter,
han som har krysset floden.”

Bavari:
“På samme måte som Vakkali,
Bhadravudha og Alavi-Gotama har erklært sin tillit,
har også du erklært din tillit.
Du kommer til å gå til den andre bredden
hinsides døden,

Pingiya:
Jeg er enda mer tilfreds
nå som jeg har hørt vismannens ord.
Den oppvåknede har fjernet sløret.
Han er utvungen og kan snakke godt for seg.

Han kjenner de høyeste gudene.
Han er kjent med alt, både godt og vondt.
Han er en lærer som kan oppklare problemer
for dem som innser at de er usikre.

Det er sikkert og visst
at jeg skal gå til ham, den faste og urokkelige,
som det ikke finnes maken til.
Jeg er ikke i tvil om dette,
så regn meg som en som har bestemt seg.”