Mester! Nå gløder trærne
med farge som døende bål—
fjorårets løv er kastet,
de røde knoppene stråler
og med frukten ennå gjemt i sitt indre
kaster de glans over øyeblikket!

Store Helt! Disse trærne
med blomster som beruser sinnet
sprer sin duft over veien
og lar kronblad fly som sommerfugler
i lengsel etter å sette frukt.
Tiden er inne til å gå herfra.

Ikke for kald og ikke for varm,
men duftende mild og luftig
er årstiden for en reise—
Mester! La Sakiyaene og Koliyaene
møte deg når du går mot vest
og krysser elven Rohini.

I håp pløyes åkeren.
Kornet blir sådd i håp.
Kjøpmenn drar i håp over havet
for å hente rikdommer hjem.
Måtte det håpet jeg bærer på
snart gå i oppfyllelse!

Igjen og igjen blir kornet sådd.
Igjen og igjen faller regnet på åkeren.
Igjen og igjen pløyes jorden.
Igjen og igjen beriker kornet landet.

Igjen og igjen vandrer tiggerne på veien.
Igjen og igjen gir de gavmilde almisser.
Igjen og igjen går de som har medfølelse
til himmelen, fordi de gir av sitt hjerte.

En helt kan i sin visdom bringe
syv generasjoner til kildeklar renhet,
i sin slekt—uansett hvor han fødes.
Og slik er det sannelig med Han,
den uendelig vise, gudenes mester!
 — I deg er i sannhet en vismann født!

Suddhodana er far til Den Store Seer.
Maya er Den Opplystes mor.
Hun som bar ham i sitt liv
er død: men fryder seg i tre himler!

Hun av Gotama-ætten
vandret sin tid på jorden og døde—
nå nyter hun himmelske gleder.
Hun fryder seg over sanselig skjønnhet,
omgitt av engleskarer
og guder i himlenes hager.

Jeg er Buddhas sønn.
Jeg som holder ut det uutholdelige.
Du, Sakiya-fyrste, er min fars far,
du, Gotama, er i sannhet min bestefar!