Ingen foran og ingen bak,
ingen andre i nærheten:
Sannelig er det behagelig
å leve alene i skogen!

Kom igjen! La meg gå alene
til skogen som Buddha roste.
Det er godt å leve alene
for en sterk og besluttsom munk.

Ivrig går jeg raskt mot målet,
helt alene inn i skogen,
der elefanter i brunst streifer
og vismannen finner sin lykke.

I fjellkløftens blomstrende lund
finnes svale, kjølige kilder—
etter å ha badet føttene
skal jeg vandre i meditasjon.

Å, når skal jeg leve i skogen,
alene og uten andre?
Å, når skal jeg bo der, helt våken,
fri fra sinnets sorte strømmer?

Når dette er mitt største håp—
måtte det gå i oppfyllelse!
Jeg skal selv gjennomføre dette,
ingen kan gjøre det for meg.

Jeg skal binde på meg rustning,
jeg skal gå ut i villmarken
og ikke vende tilbake før
sinnet er fritt fra sorte strømmer.

Mens vinden blåser sval og luftig,
full av blomsterduft, frisk og søt,
skal jeg på bergets høye topp
splintre all min uvitenhet.

I den blomsterkledde skogen
eller i en kjølig grotte
skal jeg fryde meg i min frihet,
lykkelig på Giribbaja.

Sannelig nådde jeg målet,
som månen sin strålende fylde—
sinnet er fritt fra sorte strømmer,
aldri skal jeg fødes igjen!