Full av alle slags skitt og møkk,
en produsent av ekskrementer,
en råtten, stinkende kloakkpøl,
en verkebyll, et åpent sår,

full av slimete blod og puss,
nedsenket i en gjødselgrop:
kroppen lekker alltid, urene
væsker pipler fra hver en åpning.

Bundet sammen av seksti sener
påsmurt grøtete kjøttslintrer,
stappet inn i et hylster av hud
er den verdiløse kroppen.

En haug med knokler, bundet sammen
av leddbånd, sener, fett og slim
er materialet for kroppens
positurer og bevegelser.

Med fast kurs går kroppen dødens vei,
alltid tjener den dødens konge.
En mann som kaster kroppens byrde
er fri til å gå hvor han vil!

Uvitenhet dekker kroppen.
Fire bånd—grådighet, hat og tro
på ritualer og på dogmer—
binder kroppen. I malstrømmen
synker kroppen, hjelpeløst fanget
i nettet av sansebegjær.

Hindret av nytelse, rastløshet,
hat, sløvhet og uvisshet: plaget
av mørke, urolige tanker,
forfulgt av rotfestet grådighet
og krypende rundt i skyggen
av forblindelsens sorte fjell

eksisterer denne kroppen
som en slave av sin livsgjerning—
suksess ender med nederlag,
livets mangfold med undergang.

De som kaller kroppen sin “min”
—blinde, tåpelige mennesker—
fyller den grusomme likplassen,
griper begjærlig etter nytt liv.

De som tar avstand fra kroppen
som fra en slange innsmurt med møkk
og spyr opp roten til liv og død,
legger sinnets virvelstrøm til ro.