Kjære barn—hvorfor bo her i skogen
og fryse i regnet som en pjuskete fugl?
I Verambha, vindenes grotte, finner du
deilig ly og ensom ro.

Som vinden samler skyene
i regntiden, samler jeg sinnet
om ensomhet her i skogen:
i ensomheten finner jeg ly.

Den svarte, urene kråka
som bor og eter på likplassen
gjør meg oppmerksom på kroppen—
dens betydningsløse eksistens.

Den som ikke får beskyttelse
og ikke beskytter andre,
den munken lever sannelig godt!
Han savner ingen sansegleder.

Klare kilder og bekker perler
rundt knivskarp stein—vannliljetjern
svaler apens sorte fjes og slukker hjortens tørst.
Dette er min sjels vidstrakte fjell!

Jeg har bodd i dype skoger,
jeg har bodd i kløfter og grotter.
Jeg har bodd på ensomme steder
der rovdyr jager om natten.

Men aldri har jeg følt noe hat
eller sendt dem onde tanker—
ikke: “Jeg vil drepe dem, slakte,
pine dem, la dem lide vondt!”

Jeg har tjent læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Det jeg søkte og ønsket meg
den gang jeg gikk ut som hjemløs,
har jeg funnet. Målet er nådd!
Alle lenker er splintret og knust!

Jeg lengter ikke etter døden.
Jeg klynger meg ikke til livet.
Som tjeneren venter på sin lønn,
venter jeg rolig på min tid.

Jeg lengter ikke etter døden.
Jeg klynger meg ikke til livet.
Med oppmerksom forståelse
venter jeg rolig på min tid.