Da jeg ble ordinert som munk
og gikk ut på den hjemløses vei
kjente jeg ingen onde tanker—
all smålighet var meg fremmed.

Jeg tenkte aldri: “La dem pines,
slaktes, la dem dø i smerte!”
I hele mitt lange munkeliv
har jeg holdt alt liv i ære.

Min nestekjærlighet er stor,
den favner alle verdens vesener.
Den praktiseres systematisk,
slik Den Fullkomment Våkne sa.

Jeg er venn og kamerat
med alle—jeg viser omtanke.
Min største fryd er kjærligheten
og å aldri skade andre,

det gir meg et urokkelig sinn,
og slik får jeg dobbel glede!
Nestekjærlighet, medlidenhet,
medglede, sinnsro: disse fire
utvikler hjertet mitt. Men ikke
finnes de hos dårlige menn.

Min tanke flakker ikke lenger.
Jeg har lært av Den Fullkomment Våkne.
I edel taushet vokste mitt sinn
frem mot det eneste, sanne mål.

Som den massive fjelltoppen
er urokkelig, solid fundert,
er også munken urokkelig
når han blir kvitt illusjonene.

For én uten hat som søker
sinnets renhet, vil så mye ondt
som får plass på spissen av et hår
synes stort som en tordensky.

Som en grenseby er bevoktet
—strengt og årvåkent, natt og dag—
bør dere vokte dere selv
og bruke hvert øyeblikk godt.

Jeg lengter ikke etter døden.
Jeg klynger meg ikke til livet.
Som tjeneren venter på sin lønn
venter jeg rolig på min tid.

Jeg lengter ikke etter døden.
Jeg klynger meg ikke til livet.
Med oppmerksom forståelse
venter jeg rolig på min tid.

Jeg har tjent læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Det jeg søkte og ønsket meg
den gang jeg gikk ut som hjemløs,
har jeg funnet. Målet er nådd!
Alle lenker er splintret og knust!

Tren uavbrutt og utrettelig!
Dette er mitt råd til dere.
Nå synker jeg i hvilens kilde—
jeg er helt og fullkomment fri!