Han reiste fra sin far og sin mor,
søster og bror, ja, hele slekten,
han ga avkall på sansenes fryd:
se, Anuruddha mediterer!

Med sang og dans ble han underholdt,
med sølvklokkespill ble han vekket.
Slik oppnådde han ingen renhet—
han var henført av verdens gleder.

Han overvant dette! Og gleden
fant han siden i Buddhas lære—
han krysset de flommende stryk:
se, Anuruddha mediterer!

Synlige former, lyder, smaker,
dufter og fristende berøring—
han krysset også slike flommer.
Se, Anuruddha mediterer!

Alene kommer vismannen
fra matrunden, og finner filler
på dynga. Slik er Anuruddha—
fri fra sinnets sorte strømmer.

Han samler, vasker, farger, syr
en kappe av avfallsfillene,
den omtenksomme Anuruddha—
fri fra sinnets sorte strømmer.

Den som er full av begjær og lede
og søker selskap for sitt hovmot,
er kjennetegnet av ondskap og hat
og all slags åndelig forurensning.

Den som er oppmerksom og nøysom,
bekymringsløs og full av tilfredshet,
som trives i sitt eget selskap
og alltid trener flittig og ivrig,

er kjennetegnet av sinnets sunnhet
som fører til strålende oppvåkning
og fri alle sinnets sorte strømmer.
Dette er sagt av den store seer!

Den uovertrufne Mesteren
kjente min innerste tanke—
han kom til meg på magisk vis
i en skikkelse spunnet av ånd.

Min innerste tanke var åpen
for Buddhas rene undervisning—
han gleder seg over klarhet
og fjernet all min forvirring!

Da han hadde gitt meg læren
levde jeg lykkelig som munk—
lærens kunnskaper ble mine!
Buddhas vei er gått til ende.

Femogfemti år har passert
siden jeg først satte meg ned.
Femogtyve år er det siden
jeg rykket latskapen opp med rot.

Han puster ikke mer.
Vismannen har gått bort.
Med ro i sinnet har han gått inn
i den dype fred.

Han tålte alle smerter
med fast og rolig sinn.
Nå har Den Våkne funnet
den store, lindrende frihet.

Aldri berøre, aldri mer se
Den Vise, aldri mer høre
den gode læren fra hans munn!
Den Fullkomment Våkne har sluknet.

Det blir ingen ny tilværelse
blant gudene—ikke frist meg!
Livets og dødens sirkel er brutt,
tilblivelsens vei gått til ende.

Den som i ett og samme øyeblikk
kan se verdens tusen ansikter,
som kjenner magi, fødsel og død,
ser ånder når tiden er inne.

Jeg var Annabhara, en fattig
som arbeidet med å bære mat.
Jeg ga mat til Uparittha,
den berømte eneboeren.

Så ble jeg født som en Sakiya—
Anuruddha er navnet jeg fikk.
Med sang og dans ble jeg underholdt,
med sølvklokkespill ble jeg vekket.

Men jeg så Den Fullkomment Våkne,
den tapre, fryktløse Mesteren!
Til ham fikk jeg tillit. Jeg gikk ut
i verden som en hjemløs munk.

Jeg ser mine tidligere liv
og alle steder hvor jeg har bodd:
jeg sto blant de trettitre guder
som Sakka, gudenes konge,

syv ganger var jeg menneske-konge
og hersket over store riker,
erobret alle verdens hjørner,
hersket over India!
Uten vold og sverd var mitt styre—
mitt våpen var rettferdighet.

Fjorten kretsløp fra fødsel til død
 —syv på jorden, syv i himmelen—
minnes jeg, og vet hvor jeg bodde:
gudenes verden husker jeg godt!

Jeg gikk inn i dyp meditasjon,
jeg samlet meg om ett punkt i fred,
sinnet mitt fant fullkommen ro,
mitt indre øye strålte klart!

Jeg kjenner fødsel og død til bunns,
hvordan skapninger kommer og går,
ja, alle former for eksistens
kjenner jeg i dyp meditasjon.

Jeg har tjent læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Bambuslandsbyen i Vajjis land
skal være mitt siste hvilested.
I lunden der finner jeg lindring,
fri fra sinnets sorte strømmer.