Disse tankene kom til munken
i den dype, blomstrende skogen
mens han konsentrerte seg dypt
i ensom meditasjon:

Alt er virkelig annerledes
nå, enn da Mesteren levde!
Munkenes atferd har sannelig
forandret seg og blitt en annen!

Før var de fornøyd med én kappe
mot kulde, og for å dekke seg til.
De spiste med måte, tilfredse
med det de hadde og det de fikk.

Om maten var god eller dårlig,
om de fikk lite eller mye,
spiste de for å overleve,
uten fråtsing og grådighet.

Ting folk trenger for å leve,
som mat, medisin eller utstyr,
vakte ikke munkenes lengsel
som det å utrydde sinnets mørke.

Skjult under skogens høye trær
og i fjellets dype grotter
levde munkene i ensomhet,
slik de fant det godt og riktig.

Ydmyke, nøysomme, milde
og uten stivsinnet hovmot,
vennlige, ikke hissige
levde de for det gode målet.

Derfor var de fylt av glede
i holdning og i alt de gjorde—
smidig og mykt som fin olje
beveget de seg rundt i verden.

Fri fra sinnets sorte strømmer
var de store mediterende,
de store velgjørere. Sluknet
er de nå. Deres like er få!

Visdommen er død! Ødelagt
er alle gode egenskaper!
Derfor går Mesterens lære
og dens fullkommenhet til grunne.

Dette er tiden for ondskap,
fordervede sinn og vranglære!
Bare de frivillig ensomme
bevarer restene av læren.

De onde som vrenger på læren
forurenser menneskenes tanker,
leker med enfoldige dårer
som demoner med sinnsyke—

og de forurensede løper
hit og dit med forvirringen sin
i hatets og dumhetens verden,
som om de skulle være i krig.

Uten den sanne, gode læren
går de på hverandre i krangel,
griper fatt i feil teorier
og sier: “Se, dette er bedre!”

De forlater eiendom, barn
og hustru for et liv som munk—
men for en liten ekstra godbit
begår de straks den verste urett.

De stapper vomma full av mat
og snorker og sover som steiner:
etterpå snakker de om slikt
som Mesteren ba oss tie om.

De verdsetter all slags håndverk
og trener sin fingerferdighet
uten å finne ro i sinnet—
“Dette er målet!” sier de.

De skjenker olje og pudder,
leirgods, boliger, mat og vann
til legfolk, i forventning om
rikere og større gaver,

og tannpirkere, bær og blomster,
alle slags delikate retter—
mango, bitre, tørkede plommer,
ja, den aller mest utsøkte frukt,

de gir medisin som leger,
driver forretning som legmenn,
pynter seg som prostituerte
og herser med folk som adelsmenn!

Svindlere og bedragere!
Hensynsløse falske vitner!
Alle slags usle knep bruker de
for å nyte sansenes gleder.

De spinner intriger og løper
etter de rike for å skaffe
mat under alle slags påskudd—
slik grafser de til seg rikdom!

De kaller sammen forsamlingen
til forretninger—ikke til lærdom!
De gir undervisning for vinning,
ikke for å hjelpe andre!

De som står utenfor ordenen
krangler om ordenens inntekter:
de lever av andres midler
og er fullstendig skamløse!

Noen har ingen hengivenhet
selv om de er glattrakede
og kledd i munkekappe! Ære
og rikdom er alt de ønsker.

Så mye har forfalt! Derfor
er det ikke lett å oppnå
det som ennå ikke er oppnådd,
eller bevare det oppnådde.

Som om han går over tornekratt
uten sko, skal den vise vandre
med den største oppmerksomhet
ute blant folk i landsbyen.

Ikke glem fortidens vismenn!
Ikke glem deres gode atferd!
Til og med i din siste time
kan du oppnå udødelighet.

Etter å ha tenkt på dette
i den blomstrende Sala-lunden,
sluknet den seende munken—
aldri skal han fødes igjen.