Og jeg som lot meg ordinere!
Jeg som forlot mitt hjem som munk!
Enda finnes vulgære tanker
i dypet av mitt sorte sinn.

Om fyrster med mektige buer,
veltrente mesterskyttere,
skulle omringe meg fullstendig
i hærer på mange tusen …

… og kvinner?—ikke engang kvinner
i mengder, eller verre ting
skulle fått meg til å skjelve!
I læren er jeg vel befestet!

For jeg har hørt av Buddha selv,
av ham som stråler som solen,
at dette er veien til lindring—
gleden er stor i mitt hjerte!

Du onde Død—om du angriper
meg, som lever i Buddhas lære,
får du igjen med samme mynt.
Snu deg bort! Ikke møt mitt blikk!

Lyst og ulyst jaget jeg bort.
Hjemmelivet forsvant fra tanken.
Begjærets krattskog er hugget ned—
munkens sinn er en åpen lysning.

Alt i himmelen og på jorden,
alt som har krefter eller form,
endres og brytes ned av alder—
med slik viten vandrer den vise.

Folk er bundet til livet av lyst:
av alt de sanser og tenker på.
Han som er sterk og urokkelig
er fri, og kalles en vismann.

Vanlige folk tenker urett
og spekulerer forvirret:
fri fra all ondskap og alle sekter
blir man i sannhet en ekte munk.

Den vise som vandrer godt konsentrert,
ærlig og uten grådighet,
finner lindring på fredens vei
og avventer den siste time.

Fordriv ditt hovmot, Gotamas sønn—
vend deg bort fra stolthetens vei!
Den som forviller seg den veien
skal angre i lange tider!

Folk sviner seg til med sladder—
ved hovmot dras de mot helvete!
Og når de har nådd pinens kjerne,
jamrer de innbilske lenge.

Men den munken sørger ikke
som seiret og nådde sitt mål.
Ære og lykke nyter han
og kalles med rette: en som ser.

Vær derfor trygg og besluttsom,
vær flittig, energisk og ren
etter at begjær og sløvhet,
rastløshet, hat og uvisshet
er borte med hovmot og stolthet!
Med visdom skal målet oppnås.

Jeg gløder av sanselig begjær!
Sinnet mitt brenner opp! Å, gi meg
noe som lindrer, vær så snill!
Hjelp meg, du Gotamas ætling!

Sinnet ditt brenner opp fordi
dine inntrykk er forvrengte—
unngå forestillingen du har
om ”skjønnhet knyttet til begjær”.

Se alle deler av kropp og sinn
som Annet og ikke som Selv—
se dem som noe vondt! Finn lindring,
ikke brenn deg igjen og igjen.

Meditér over det urene
med konsentrert og samlet sinn—
vær oppmerksom på kroppen din,
øv en holdning som dreper lysten,

og innse alle tings flyktighet.
Rykk opp hovmotet med roten!
Når du har innsett hva hovmot er,
skal du vandre med indre ro.

All vår tale bør være slik
at vi ikke piner oss selv
og heller ikke skader andre!
Dette er ekte veltalenhet.

Vi bør tale vennlig til andre
slik at vi bringer dem glede.
Den som taler uten ondskap
er behagelig å lytte til.

Sann tale er udødelig!
Denne loven gjelder evig.
Sannhet, mening og rettmessighet
er grunnen den gode står på.

Den Våknes ord er fredens tale,
tale som fører til lindring
og gjør ende på alt som gjør vondt.
Denne talen er den beste.

Dyp er hans visdom og innsikt.
Kyndig er han i rett og galt.
Sariputta den kunnskapsrike
gir Buddhas lære til munkene.

Kort og fyndig—eller i detalj:
Mangfoldig er hans undervisning!
Hans språk er presist, og røsten
er uttrykksfull som svarttrostens sang.

Mens han taler, lytter munkene
til hans søte, velklingende røst:
glade blir de, og oppløftet—
oppmerksomt låner de ham øre.

I dag, på fullmånedagen,
er fem hundre munker samlet
i renhet: de har brutt alle bånd,
høyt hevet over all forvirring.
Tilværelsens beger har de tømt,
seere er de—og vismenn.

Som en regjerende keiser
omgitt av sine ministere
vandrer rundt den havomkransede
jorden—sitt store imperium,

er den store seierherren,
han som fører karavanen,
omgitt av vise disipler
som har gått bort fra dødens vei.

Alle er sønner av Mesteren!
Her skramler ingen tomme tønner.
Jeg hilser deg, du solens ætling—
du som har splintret begjærets pil.

Mer enn tusen brødre omgir
ham som vandrer langs lykkens vei
mens han underviser i læren—
den lindrende som fjerner all frykt.

De lytter til de plettfrie ord
Den Fullkomment Våkne taler—
og Buddha står der strålende
foran brødrenes store skare.

Du kalles en mektig elefant—
Mester, av seerne er du best!
Liksom en tung og gråblå sky
bringer du oss lindrende regn.

Fra sitt skyggefulle middagsskjul
kom eleven ut for å skue
sin læremester. Du store helt!
Vangisa bøyer seg dypt for deg!

Han overvant Maras forræderiske feller.
Han sprengte sinnets stengsler.
Se, han bryter alle bånd!
Gavmildt deler han sin visdom med andre.

Han viste oss mange forskjellige veier
til å krysse den brølende floden.
Udødeligheten er synlig for alle!
Og seerne står urokkelige.

Han bringer lys: så strålende klart
at vi ser hvordan alt kan overvinnes.
Da han hadde gjort det høyeste virkelig,
underviste han de første fem.

Og når læren er blitt så godt forklart—
hvordan kan de som forstår synke ned
i sløvhet? Tren derfor flittig, ærbødig
her i Mesterens forsamling.

Den ærverdige munk Kondañña,
den første Våkne etter Buddha,
dveler ofte i de ensomme,
lykkebringende boliger.

Alt en disippel kan oppnå
ved å følge lærerens råd
har han oppnådd; den kraftfulle
som alltid trener iherdig.

Med stor kraft, trefoldig kunnskap
og innsikt i andres tanker
bøyer Kondañña, Buddhas arving,
seg dypt for Mesterens føtter.

På fjellets lyse skråninger,
omgitt av sine disipler,
sitter han som la det vonde
bak seg og overvant døden.

Den mektige Moggalana
utforsket med sitt skarpe sinn
disiplenes tanker: og han så
at de strålte i frihetens lys.

Slik omgir de ham—Gotama,
den vise med trefoldig kunnskap,
rik på gode egenskaper,
som snudde ryggen til lidelsen!

Liksom månen stråler som solen
når de mørke skyer forsvinner,
slik overstråler du, min Mester,
alle mennesker med ditt ry.

Beruset av diktning streifet vi
viden omkring, fra landsby til by:
da så vi den fullkomment Våkne
som hadde nådd den andre bredden.

Han underviste meg i læren,
vismannen som la pinen bak seg.
Etterpå lysnet gleden i oss—
fast overbevisning oppsto!

Jeg hørte om personligheten
og dens faktorer, om sansene
og om verdens elementer.
Jeg lærte—og gikk ut som munk.

Til beste for alle mennesker
står de frem, som kjenner sannheten!
For alle kvinner og alle menn
som praktiserer hans lære!

Ja, sannelig, for deres skyld
nådde den vise sin oppvåkning—
for brødrene og for søstrene
som kjenner den rette veien.

De fire edle sannheter
er godt forklart av ham som ser—
av Buddha, solens ætling, han
som føler med alle som lever:

lidelsen og dens årsaker,
befrielsen fra lidelsen,
den edle åttedelte vei
som fører til lidelsens lindring.

Dette er sagt slik som det er—
og slik som det er har jeg sett det!
Jeg har funnet den sanne mening—
Buddhas vei er gått til ende.

Dette var i sannhet velkomment
for meg, som var i Buddhas nærvær!
Av de gode ord som ble delt ut
fikk jeg høre de aller beste.

Jeg har oppnådd fullkommen visdom!
Min høreevne er renset.
Trefoldig er min kunnskap, og jeg
kjenner andre menneskers sinn.

Jeg spør den store læremesteren
hvis visdom er ubegrenset
og som skjærer bort all usikkerhet:
En kjent munk døde i Aggalava—
vel ansett var han! Jeg undres:
Fant han tilslutt den sanne lindring?

Nigrodhakappa var navnet du ga
denne brahmanen, o, Mester!
Han vandret så vidt omkring i sitt liv
og hedret deg—slik søkte han innsikt
med utrettelig pågangsmot,
du seer av hva som er fast og sant!

O, Sakiya! Den disippelens lodd
ønsker vi alle å kjenne:
Fortell om ham, du med fullkomment syn!
Våre ører er skjerpet, vi lytter
oppmerksomt til alt du sier—
for du er vår store læremester.

Skjær all vår uvisshet bort med roten!
Er vår bror fullstendig sluknet?
Si oss dette, du største av vismenn,
du blant oss som skuer hele verden,
du som ligner Sakka: guden
som skuer klarsynt med tusen øyne!

Uansett hvilke lenker som finnes,
hvilke forblindelsens veier
som slører våre sinn med uvisshet,
opphører disse å eksistere
ved ham som har nådd sannheten—
for han har verdens skarpeste øyne.

For hvis intet menneske noen gang
skulle jage sinnets gifter,
liksom vinden jager mørke skyer,
ville hele verden vært hyllet inn
i et tungt og håpløst mørke:
Selv strålende menn ville vært dunkle!

Men vise menn sprer strålende lysskinn!
Derfor ser jeg deg, store helt,
som én som får verden til å skinne!
Vi kommer til deg, du som har innsikt:
Kast lys over Kappas skjebne
for oss i forsamlingen av brødre.

Send oss i hast din prektige stemme,
du praktfulle! Liksom svanen
strekker hals og synger mykt og varsomt
med stemme vakker og velklingende.
Vi vil alle lytte til deg,
du rettskafne, som følger den rette vei.

Jeg oppfordrer ham som er helt renset
og frigjort fra fødsel og død
til å tale om den sanne lære:
for blant vanlige folk er det ingen
som følger sitt sanne ønske—
men all hans handling er veloverveid!

Denne din mest fullkomne forklaring
er akseptert, du, fullkomment
vise! Denne siste, ærbødige
hilsen gir vi deg gladelig: Ikke
svikter du eller bedrar oss,
du som vet, og er så uendelig vis!

Du som kjenner læren til bunns: Ikke
svikter du eller bedrar oss,
du som vet, og er så uendelig vis!
Som jeg i sommerens hete lengter
etter vann, står min lengsel nå
etter dine ord! Å, la dem regne!

Forgjeves var det ikke, livet
den edle Nigrodhakappa
førte—så målbevisst og fullt av lys?
Fant han den sanne lindring i live,
gikk han veien til ende? Tal—
la oss høre! Er han fullkomment fri?

Han skar bort alle spor av begjær
etter dét vi navngir i våre sinn
og dét som har form under fingrene:
han krysset den mørke strømmen
som dvelte truende i hans hjerte—
og vandret hinsides fødsel og død.

Store vismann! Jeg er tilfreds—
jeg har lyttet til din tale.
Ikke spurte jeg forgjeves—
Mester! Du sviktet meg ikke!

Han talte slik som han handlet,
han var den Våknes disippel.
Han skar over Dødens sterke nett—
spent ut med svik og ondt bedrag.

Kappiya så begynnelsen
til det som binder oss, Mester!
Døden er vond å passere—
Kappiya krysset dødens strøm.

Strålende fyrste, jeg hilser deg,
du beste av menn—og din sønn,
han som følger i dine fotspor
som løveungen sin gylne far!