I skogen bor vi, dypt tilfredse
med maten vi får i gave.
La oss knuse Dødens hærskarer!
La oss konsentrere oss godt!

I skogen bor vi, dypt tilfredse
med maten vi får i gave.
Vi knuser Dødens veldige hær
som elefanten knuser ei stråhytte!

Ved treets fot trener vi, glade
for maten vi får i gave.
La oss knuse Dødens hærskarer!
La oss konsentrere oss godt!

Ved treets fot trener vi, glade
for maten vi får i gave.
Vi knuser Dødens veldige hær
som elefanten knuser ei stråhytte!

Din lille skjeletthytte! Sydd
sammen av sener og kjøtt—fy!
Full av stank leker du dronning
over den fremmede kroppen.

Din haug med møkk, sydd inn i hud,
din heks med klumper på brystet!
Kroppen din har ni åpninger,
og alltid lekker det fra dem!

Kroppen din har ni lekkasjer,
den stinker og er full av farer.
Munken skyr det råtne legemet
slik en renslig skyr stinkende møkk.

Hvis andre folk hadde kjent deg
på den måten jeg kjenner deg,
ville de ha holdt seg borte
slik man unngår kloakk i regnvær!

Slik er det, ærverdige munk!
Noen tråkker i kloakkpølen
og synker, slik gamle stuter
snubler og synker i gjørme.

Den som tror at han kan male
himmelen gul—eller i en
annen farge—lager seg bare
trøbbel og sviende nederlag.

Sinnet er som himmelhvelvingen— 
fast og samlet, godt konsentrert.
Du onde, angrip meg ikke!
Da går det deg, som møll nær flammen!

Se hvordan den malte dukken
prøver å skjule sine sår,
sin lidelse og råtne ondskap:
i den finnes ingenting varig.

Se hvordan  den malte figuren
er pyntet med juvel-øreringer:
Knoklene er trukket med hud
som skinner innenfor vakre klær.

Føtter med rødlakkerte negler,
ansikt smurt inn med kostbart pudder:
Dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Kunstferdig flettet, skinnende hår
og vipper og bryn farget med sort:
Dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

Som et glitrende sminkeskrin
er den råtne kroppen smykket:
dette lurer en tosk, men ikke
én som søker den andre bredden!

>Jegeren satte opp snaren,
men hjorten gikk ikke i fellen.
Vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren gråter.

Ødelagt er jegerens snare,
og hjorten gikk ikke i fellen.
Vi spiser åtet og går vår vei
mens hjortejegeren sørger

Å, fryktelige fortvilelse!
Svart av sorg og skrekk var timen
da Sariputta, den gode
og innsiktsfulle, forlot oss.

Verdens fenomener oppstår
og blir borte. De varer ikke.
Forgjengelige forsvinner de—
lykken er å stilne dem helt.

De som ser sin personlighet
som Annet og ikke som Selv
har trengt inn i det fineste,
som når pilspissen kløyver et hår.

De som ser sine tankesprang
som Annet og ikke som Selv
har trengt inn i det fineste,
som når pilspissen kløyver et hår.

Som slått av sverd, som tatt av ild
og med hodet i flammende fyr
bør munken vandre—våken, på vakt,
i innbitt kamp mot begjæret.

Som slått av sverd, som tatt av ild
og med hodet i flammende fyr
bør munken vandre—våken, i kamp
mot begjæret etter å være.

Han som utviklet seg selv perfekt
og bærer sin siste kropp, ba meg:
jeg ristet Migaras mors palass
med ett enkelt dytt med stortåa!

Ikke ved å være doven,
ikke ved å mangle tiltak
oppnår du sann lindring—eller
frigjøring fra alle lenker.

Men denne unge, sterke munken,
denne beste av alle menn,
bærer sitt siste legeme—
han slo Mara og hele hans hær!

Lynglimt lyser opp dype kløfter
i Vebharas og Pandavas berg—
i fjellets favn mediterer jeg,
sønn av den uforlignelige.

Fredsommelig og rolig er han,
vismannen som bor i ensomhet,
arvingen til den gnistrende Våkne,
han som selv Brahma bøyer seg for.

Se, brahman, og bøy deg ærbødig
for eneboeren Kassapa—
fredsommelig, rolig og vis,
arving til den strålende Våkne!

Selv én som i hundre liv er født
som brahman, velstudert og kyndig
i Vedaene, selv én født
blant mennesker igjen og igjen,

velstudert, lærd og svært kyndig
i de tre Vedaer, ville
ikke fortjent respekt som ham,
Kassapa—ikke en sekstendel!

En som har oppnådd frigjøring
åtte ganger før morgenmat,
ja, både forlengs og baklengs,
og deretter går matrunden sin,

en slik munk skal du ikke krenke!
Ødelegg ikke deg selv, brahman,
men la ditt sinn være åpent
for en slik arahant: Skynd deg
å vise ham ære, ikke bring
ulykke over ditt hode!

Han som er fanget i kretsløpet
ser ikke den sanne lære.
Veien han følger er krokete
og stuper ned i elendighet!

Som en mark oversmurt av møkk
velter han seg i livets gjørme.
Han klamrer seg til ære og ry.
Tom er Potthila: bare et skall!

Se, der kommer Sariputta,
som alltid er en fryd for øyet—
meditasjon og stor innsikt
har gjort sinnet hans fullstendig fritt.

Med kunnskap knuste han lenkene,
pine og død la han bak seg.
Mennesker som gir ham gaver
sår med klokskap og høster rikt.

Se de mektige ti tusen
store guder i Brahmas følge!
De viser Moggallana ære,
de bøyer seg dypt og hyller ham:

”Vi hilser deg, du beste av menn!
Vi hilser deg, du ypperste!
Frigjort fra sinnets sorte strømmer
fortjener du gaver, herre!”

Hedret av guder og mennesker
er han en som beseiret døden—
begjæret preller av på hans sinn
slik vann preller av en lotusblomst.

På et øyeblikk ser han verden
på tusen forskjellige måter,
han har evner og ferdigheter
like gode som Brahmas egne!
Denne munken ser fødsel og død—
han kan se gudene når han vil.

Sariputta er med sin visdom,
sin sinnsro og gode oppførsel
en som har nådd den andre bredden—
og slik er han uten like!

På et øyeblikk kan jeg skape
myriader av skikkelser
i mitt eget bilde. Jeg mestrer
alle forvandlingskunstens evner!

En mester i kunnskap er jeg,
og mester i konsentrasjon—
født i Moggallana-ætten,
befestet i frigjørings-læren,
brøt jeg lenkene med sinnets kraft,
slik elefanten bryter morkne tau.

Jeg har tjent Læremesteren—
Buddhas vei er gått til ende.
Den tunge børen er lagt ned,
roten til liv og død rykket opp.

Det jeg søkte og ønsket meg
den gang jeg gikk ut som hjemløs,
har jeg funnet. Målet er nådd!
Alle lenker er splintret og knust!

Husker du ikke pinslene
da du for lenge siden ble kokt
etter å ha krenket buddhaen
Kakusandha og hans lærling?

Hundre jernpigger spiddet deg,
og hver med en helt ny smerte:
Slik ble du pint og torturert
da du for lenge siden ble kokt
etter å ha krenket buddhaen
Kakusandha og hans lærling!

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

I det dypblå verdensosean
står palasser fra eldgammel tid—
de stråler av smaragd og beryll
i lys og flammende skjønnhet.
Nymfer og feer danser der
i mangefargede virvler.

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

Mens alle munkene så på,
ble jeg oppfordret av Buddha:
Jeg ristet Migaras mors palass
med ett enkelt dytt med stortåa!

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

Himmelpalasset Vejayanta
skalv også under stortåa mi,
styrket av magiske krefter!
Jeg fikk gudene til å skjelve!

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

I Vejayantas himmelpalass
spurte jeg gudekongen Sakka:
”Si meg, min gode mann: Kjenner du
friheten ved begjærets opphør?”
Og Sakka besvarte spørsmålet
oppriktig og helt sannferdig.

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

I himmelsalen Sudhamma
spurte jeg Brahma mens alle så:
”Si meg, min gode mann: Er du
ennå av samme mening som før?
Ser du ikke at stråleglansen
i himmelen din stadig svekkes?”

Og Brahma besvarte spørsmålet
oppriktig og helt sannferdig:
”Nei, herre, det synet jeg hadde
har jeg gått fullstendig bort fra.

Visst ser jeg at stråleglansen
i min himmel stadig svekkes!
Så hvordan kan jeg si at jeg er
evig og uforanderlig?”

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

Jeg har i min fullkomne frihet
berørt verdens høyeste tinde,
besøkt skogen ved verdens ende
og sett alle verdens folkeslag.

Dette vet jeg! Jeg som er munk
og elev av den store Buddha.
Krenker du meg, du mørkets fyrste,
skal du møte grusomme pinsler!

Ildens flammer tenker ikke:
”Denne tosken skal jeg brenne!”
Det er tosken selv som brenner seg
når han rører ved flammene.

Og slik vil du brenne deg, Mara
—som tosken som rører ilden—
når du krenker og plager han
som har kommet frem til sannheten!

En dårlig fremtid ga du deg selv
da du plaget han som fant sannhet:
eller mener du, du onde,
at ondskap ikke får følger?

Alt ondt du har gjort i alle år
får du igjen, din ødelegger!
Hold deg unna den Våkne, Mara!
Hos munker oppnår du ingenting.

På denne måten truet munken
Mara i Bhesakalaskogen:
Demonen ble motløs og nedslått—
så forsvant han i løse luften!