Jeg så Gotamas undere,
hans evne til mirakler—tross dét
nektet jeg å bøye meg,
forført av misunnelig hovmot.

Men han, som ansporer hjertet,
gikk inn i min innerste tanke:
dypt forferdet og med gåsehud
kjente jeg kraften i sinnet hans!

Da jeg var en langhåret asket,
var sinnet mitt kraftløst og svakt.
Jeg foraktet min svakhet! Jeg gikk
inn i Mesterens munkeorden.

Da jeg var asket, var jeg glad i
ofring og sanselige gleder.
Nå har jeg drept begjær og hat,
utryddet all min uvitenhet.

I minnet ser jeg liv på liv,
mitt blikk er renset, øyet klart,
jeg leser andre mennesker sinn,
og selv det stumme hører jeg.

Det målet jeg søkte som munk,
selve grunnen til min hjemløshet,
har jeg funnet og tilegnet meg:
båndet er kuttet, lenken er brutt!