I femogtyve lange år
fulgte jeg brødrenes regler.
Men aldri—ikke et øyeblikk—
kjente jeg sinnets sanne ro.

Tankene mine fant ingen fred,
lidenskapen fylte mitt bryst!
Med armene strakt ut i pine
gikk jeg gråtende bort.

Jeg tenkte:—Skal jeg ta kniven min?
Hvilken mening har livet for meg!
Hvordan skal en slik som meg dø,
jeg som har gitt opp treningen!

Slik satt jeg fortvilet på benken
med barberknivens skarpe blad
lagt klar mot håndleddets åre
for å ende mitt usle liv—

 —da så jeg gjennom alle ting!
Fornuften klarnet tankene.
Jeg fikk avsmak for livets smerte
med alle de dype avgrunner.

Slik ble jeg helt og fullstendig fri—
se, hvor god denne læren er!
Livet har jeg gjennomskuet,
jeg har fulgt Den Våknes vei.