Vi to, mor og datter, delte
en og samme ektemann—
redselsfullt var det å leve
i slikt et skammelig samliv.

Forbannet være lystenes
urene, stinkende sumper,
der mor og datter kan bindes
som hustruer til samme mann!

Jeg så sanselighetens smerte.
Jeg ønsket meg nonnenes ro.
I Rajagaha gikk jeg ut—
der fulgte jeg søstrene, hjemløs.

I minnet ser jeg liv på liv,
mitt blikk er renset, øyet klart.
Jeg leser andre menneskers sinn,
og selv det stumme hører jeg.

Under-evner har jeg fått,
mitt sinn er fritt for sorte strømmer.
—Disse kunnskaper ble mine!
Buddhas vei er gått til ende.

Med magisk kraft mante jeg frem
fire hester, en praktfull vogn—
så bøyde jeg meg for Buddha,
han som hjelper menneskene.

Du styrte tankefull din smale fot
mot blomstertreets vellukt for å svale
ditt legeme og sinn, se kronblad dale
til marken, hvor de skjuler gress og rot.
Alene er du her: Er dette mot?
Nei, stakkars barn, det er vel heller tale
om dårskap! Ingen jomfruer er trygge
for voldsmenn, her i skogens tette skygge!

Og om det skulle komme slike menn?
Ja, om det skulle komme hundre tusen
kryp som deg—ei mer enn vindens susen
kan slike rokke meg! Dra bort igjen
det forteste du kan, du lumske venn
av alt det onde. Synk du ned i grusen!
For jeg står fast, min innsikt gjør meg sterk—
men du skal aldri fullføre ditt verk!

Jeg kan forsvinne uten spor,
gå tvers igjennom kroppen din,
stå rett fremfor øynene dine
og likevel være usynlig!

For jeg mestrer mitt eget sinn
og kan utføre mirakler.
—Disse kunnskaper ble mine!
Buddhas vei er gått til ende.

Lystens sverd og lanser hogger
sjel og sinn i usle trevler.
Det du kaller “kroppens gleder”,
kaller jeg verdiløst søppel.

Vekk er hangen til nytelse,
angst og dårskap er jaget bort.
Forsvinn, du onde! Du har tapt!
Det du sier, er uten brodd!