Kullsort, voksblankt hår hadde jeg—ja, som bier om våren
fløy mine lokker i sverm, tett mot mitt blomstrende kinn.
Alderen kom. Blasst stritter nå håret som vinterens sivstrå.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Rikt parfymert som et sandeltre-skrin, helt dekket av blomster,
spredde min ungdoms hår søt og berusende duft—
nå, i min alderdom strømmer en villhunds stank fra min isse.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Fyldig og tett som en velstelt skoglund—prydet med spenner,
oppsatt, ordnet med kam—strålte mitt praktfulle hår.
Nå, i min livshøst slenger det livløst, pistret om nakken.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Hårbånd skinte i gull og rødt mellom flettenes vakre
felter av nattsvart glans; kronet mitt hode med lys.
Nå, i min livshøst feller jeg håret, som trærne sin løvpryd.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Formfullendte som kunstneres strekornamenter på silke
voktet de knivsmale bryn ansiktets blekgylne hud.
Nå, i mitt oldingefjes, er de skrukkete, glisne og slappe.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Mørk ild glødet, og gylne juvel-lyn funklet og lekte
solblidt, stolt, i mitt blikk; øynenes bunnløse tjern.
Halvblind går jeg nå. Mine øyne er glansløse, matte.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Nesens forhøyning var myk. Som en lav ås pryder et landskap,
øket den ansiktets glans—å, hvor min nese var skjønn!
Nå er den krumbøyd, steil som en fjellpynt gribbene bor på.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Ørene mine var vakre—ja, hvert av dem som et smykke
smidd av en gullsmeds hånd, velformet, fint siselert.
Nå, i min livshøst, henger de rynkete flippene tunge.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Kronblad-hvitt; magnolia-hvitt var lyset som strålte
klart fra mitt solblanke smil; tennenes elfenbensborg.
Nå står brungrå tannstubb-ruiner i oldingekjeften.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Jeg sang vakkert og rent i min ungdom. Stemmen min trillet,
trollbandt, bergtok, klang søtt som fra nattergal-nebb.
Sprukken er stemmen min nå. Svakt, snublende lyder min tale.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Høyreist, stolt som gasellenes; sivsmal, smekker og yndig
kneiste min hals. Delikat, perlemorshvit var dens hud.
År gikk. Langsomt trakk deres tyngde mitt ansikt mot jorden.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Før, i min ungdom, var mine armer som veldreide søyler.
Fast hud—glatt som polert, oljet og duftende tre—
var deres pryd. Nå er de som tørre og livløse kvister.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Rødt gull fremhevet skjønnheten i mine smidige fingre,
før, i min ungdomstid ... hvor min berøring var lett!
Nå er fingrene stive og ru, lik krokete røtter.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Brystene mine var før lik runde og fullmodne frukter,
struttende stramme av saft—høyt var de verdsatt og prist!
Hvert av dem ble lik en vannløs skinnsekk, skrukket av alder.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Kroppen min strålte som dekket av bladgull: Glatt var den, velstelt,
attråverdig og skjønn—før, i min ungpiketid.
Nå har alderen merket min hud med sitt nettverk av rynker.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Smekre var lårene mine—lik slangenes buktende kropper
var de, i kraftfull spenst, skjønnhet og dansende lek.
Nå, i min livshøst ligner de rør av brunvissen bambus.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Gullbånd, ringlende smykker til pryd, bar leggene mine—
—anklene òg: Hvert skritt spredde den fineste klang.
Nå er leggene magre, og veike som stilker av sesam.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Føttene mine var ørsmå, bomullsbløte og lette.
Lydløs var deres dans—før, i min ungpiketid.
Nå er føttene fulle av sår—ru, sprukne og trette.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!

Stor var min skjønnhet! Ja, slik var kroppen min før, i min ungdom.
Se nå mitt oldingeskall—plaget, forfallent og stygt
er det et hus, der murpussen smuldrer og veggene faller.
Slik går sangen, min venn—hør den sannferdiges røst!