Kostbart kledd, behengt med perler,
gull og store blomsterkranser,
parfymert med sandeltre
og vartet opp av tjenerinner

dro jeg ut i parkens grønne
skygge. Bordet ble dekket rikt:
Krydret kjøtt og kjølig drikke,
honning og saftige frukter.

Vi lekte. Slynget muntre rop
ut blant Anjanalundens trær.
Da så jeg klosteret. Jeg gikk
inn dit, nysgjerrig og åpen.

Der, blant munker, satt Verdens Lys!
Jeg nærmet meg, bøyde meg dypt.
Av medfølelse ga han meg
læren—hans øyne så meg klart.

Jeg lyttet til Seerens ord.
Og sannhetens sølvbleke stjerne
steg ned! Jeg berørte dens glans,
og straks ble jeg gjennomlyst, sval.

Slik ble jeg et kar for lyset
og vandret ut i hjemløshet.
Alt forsto jeg. Ikke fikk jeg
del i budskapet forgjeves!