Jeg ble født i et rikmannshus
med gods og gull i overflod—
makeløs var jeg i skjønnhet,
min fars datter i alt og ett.

Prinser elsket meg til vanvidd,
rikmenns sønner svermet rundt meg.
Mange bud ble sendt til min far:
“Jeg ber: Gi meg Anopama!

Hva hun enn veier, den skjønne
smekre liljen, Anopama—
jeg gir åtte ganger vekten,
målt i gull og edelstener!”

Men jeg hadde sett Den våkne,
opplyst av sannhetens stråler!
Jeg bøyde meg dypt; satte meg
ydmykt ved Mesterens føtter.

Han ga meg del i læren—han,
Gotama—av medlidenhet,
og der jeg satt, modnet mitt sinn,
nærmet seg innsiktens blomstring.

Så skar jeg av mitt lange hår
og gikk med søstrene, hjemløs:
I natt er den syvende natten
siden jeg fant kjølig hvile.