Jeg hilser deg, du store helt,
du største av alle vesener!
Slik du friga mange andre,
ledet du meg ut av smerten.

Begjæret, det ondes grobunn,
tørket i meg mens jeg vandret
veien mot frihet. Og målet
nådde jeg: Den dype hvilen!

Mor har jeg vært; og barn og far,
bror og bestemor gang på gang.
Alle tings vesen var skjult for meg,
kretsløpet var uten lindring.

Men jeg så Mesteren! Kroppen
jeg dras med nå, er den siste.
Livets og dødens sirkel er brutt,
tilblivelsens vei gått til ende.

Jeg ser disiplenes pågangsmot,
flittige iver og alvor—
her råder ro og harmoni
til heder for de opplyste.

Til hjelp og nytte for mange
fødte Maya Gotama!
De som var slått av sykdom og død,
har hun befridd fra byrdene!