“Jeg spør deg, du solens slektning, du store vismann,
om ensomhet og om veien til indre fred.
Hva innser en munk før han finner fred
og ikke lenger er avhengig av noe i hele verden?”

Mesteren sa:
“Den vise stopper alle tanker om at ‘jeg er',
og han skjærer over illusjonens røtter.
Han praktiserer konstant oppmerksomhetstrening
slik at han fordriver sine personlige begjær.

Uansett hvilken lære han innser,
uansett om han ser det i sitt indre eller i det ytre,
så tviholder han ikke på den,
for de gode kaller ikke dette å finne fred.

Han vil ikke ut fra dette trekke den slutning
at han er bedre, dårligere eller likeverdig med noen.
Selv om han mottar mange forskjellige sanseinntrykk,
lager han seg ikke noen illusjoner om seg selv.

Han finner fred i seg selv.
En munk søker ikke fred hos andre.
Når han har funnet fred i seg selv,
hvordan kan han da se noe som sitt eget
eller noe som ikke sitt eget?

Midt ute på storhavet
ligger vannet rolig, ingen brenninger oppstår der.
Slik forholder også munken seg rolig
og det oppstår ingen arroganse i ham.”

“Han som har fått åpnet øynene
og selv har sett læren, har forklart oss
hvordan vi kan unngå farer.
Forklar oss mer, du ærverdige,
om treningsdisiplin og konsentrasjon.”

Mesteren sa:
“Han kaster aldri grådige blikk på noe,
og han lukker ørene for landsbysladder.
Han fyser ikke på smaksopplevelser,
og han føler ikke begjær etter noe som helst.

Selv om munken opplever noe ubehagelig,
vil han verken jamre eller klage.
Han lengter heller ikke etter nytelser,
og blir ikke redd i farlige situasjoner.

Om han mottar mat eller drikke,
eller om han får klær, legger han ikke opp noe lager.
Og om han ikke får noe,
bekymrer han seg ikke av den grunn.

En munk bør meditere
og ikke bare surre omkring.
Han bør ikke bekymre seg eller bli sløv.
Han bør holde til der det er stille og rolig.

Han bør ikke sove for mye.
Han bør være flittig og holde seg våken.
Han holder seg unna latskap, innbilninger,
latter, lek, seksualitet og alt som følger med dette.

Han resiterer ingen beskyttelsesforularer,
han tyder verken tegn eller drømmer,
og han praktiserer heller ikke stjernetyding.
Den som følger min lære, tyder heller ikke
dyrenes rop, han spår ikke om ufødte barn,
og han driver heller ikke med helbredelser.

Munken gremmer seg ikke om han hører kritikk
og han brisker seg heller ikke om han blir rost.
Han avviser grådighet og gjerrighet,
og han avviser sinne og sladder.

En munk bør ikke drive med kjøp og salg,
og han bør heller ikke klandre noen.
Han bør ikke drive omkring i landsbyen,
og han bør ikke smigre folk for å få gaver.

En munk bør ikke skryte,
og han bør ikke snakke ut fra skjulte motiver.
Han bør ikke være anmassende,
og han bør heller ikke være kranglevoren.

Han bør ikke tale usant,
og han bør ikke lure andre med vitende og vilje.
Han bør heller ikke forakte andre
bare fordi han selv lever i visdom og overholder sine løfter.

Om andre filosofer eller andre
skulle provosere ham med mange ord,
gir han ikke hissige svar,
for de fredelige tar ikke hevn.

En munk som kjenner denne læren,
vil alltid øve oppmerksomhet.
Han innser at det endelige målet er indre fred,
og slurver ikke med å følge Gotamas treningsvei.

Da blir han en seierherre og ikke en beseiret,
for han følger ikke bare en lærer, men har innsett læren med egne øyne.
Derfor bør man alltid bestrebe seg
på flittig å praktisere Mesterens treningsvei.”