Beruset av min høye byrd,
forgiftet av min rikdom gikk jeg
kjepphøy rundt: og min egen skjønnhet
gjorde meg virkelig svimmel!

Ingen var like god som meg,
og absolutt ingen var bedre.
Stivnakket bar jeg nesa i sky—
en forfengelighetens fane!

Verken mor eller far hilste jeg,
og ingen andre ærverdige:
oppblåst og innbilsk trampet jeg rundt,
uten å vise den minste respekt.

Men nå har jeg sett den beste,
den fremste av vognstyrere!
Han stråler som den klareste sol
og hedres av hele ordenen.

All min tåpelige innbilskhet,
alt mitt hovmot kastet jeg bort.
Tilfreds bøyde jeg meg ydmykt
for ham, den beste av alle.

All arroganse, all forakt
har jeg trukket ut av sinnet:
egenkjærligheten er død,
stoltheten er skåret i stumper!