Bhaddiya sitter i lunden
bortenfor Ambataka-parken:
Han har dratt opp begjæret med rot
og mediterer lykkelig.

Noen liker cymballer og lutt,
og rytmen i festens trommer:
Jeg er lykkeligst under et tre,
konsentrert om Buddhas lære.

Hvis Buddha ga meg et ønske,
og jeg fikk ønsket mitt oppfylt,
skulle jeg ønske at alle
så på sin kropp med oppmerksomhet.

De som dømte mitt utseende,
og de som falt for stemmen min
er slaver av lyst og lidenskap—
de kjenner ikke meg, Bhaddiya.

Han som ikke kjenner det indre
og heller ikke ser det ytre
er en fullstendig hemmet tosk—
han er forledet av stemmen min.

Han som ikke kjenner det indre,
men derimot ser det ytre,
ser bare den synlige frukten—
også han er ført vill av min røst.

Han som kjenner det innerste
og også erkjenner det ytre,
skuer klart og uten begrensning—
han lar seg ikke forlede!