Før bar jeg den hjemløses stav.
Så ble jeg fangstmann; og selv fanget
i begjærets råtne sumper—
så fjernt fra den trygge bredden.

Men trøst ikke barnet med spott!
Tror du jeg er blitt sløv, helt ør
av kjærlighet, ja, trellbundet?
Nå er lenkene brutt! Jeg går!

Ikke vær sint på meg, min helt!
Å, vismann, glem ditt raseri—
den som er besatt av sinne,
finner verken ro eller renhet.

Jeg reiser nå! Hvem vil vel bo
her i Nala, hvor kvinnene
lokker og binder asketer
som prøver å leve nøysomt?

Du sortøyde kjære, bli her!
Vær min venn og elsker som før!
Jeg skal lystre ditt minste vink,
hele min slekt skal du styre!

Hadde bare en firedel
av det du sier nå, vært sant—
ja, det hadde vært fantastisk,
Capa, for en forelsket mann!

Elskede! Som et blomstrende
akasietre i fjellet,
eller som et trompetblomsttre
frodig utsprunget på en øy

vil jeg være vakker for deg!
Se! Sandeltre-parfymert, kledd
i fin musselin står jeg her—
hvordan kan du forlate meg?

Som fangstmannen lokker til seg
fugl, prøver du å lokke meg
i snaren med all din skjønnhet.
Aldri skal jeg la meg fange!

Så husk din sønn, min elskede—
frukten av vår kjærlighet!
Husk ham, og gå ikke fra meg,
jeg er jo mor til barnet ditt!

En vismann må forlate slekten,
seire over eietrangen,
bryte alle lenker, storme
som en elefant mot frihet!

Så stikker jeg gutten med kniv!
Slår ham med en stokk til han dør!
Går du, tar du livet av ham—
så bli! Av omsorg for barnet!

Usle kvinnfolk! Om du så vil
kaste barnet til hundene,
lar jeg meg ikke presse! Nei!
Ingenting får meg til å snu!

Så gå da, venn—og gå med fred.
Men hvor vil du gå, min kjære?
Si meg, min sortøyde elsker—
til hvilke byer går din ferd?

Før streifet vi om i grupper
fra by til by—og vi trodde,
hver og en, vi var vise menn—
at vår lære var den rette.

Men nå er Den sanne våkne
kommet til Neranjaras bredd—
han underviser i læren
som fjerner alle lidelser.
Til ham vil jeg gå—til Buddha—
han skal bli min læremester!

Så overbring òg min hilsen
til Buddha, verdenshjelperen!
Bøy deg dypt, og vis ham ære,
gi ham så gaver fra vårt hus!

Dette var gode ord, Capa!
Det du sier, vil jeg gjøre—
jeg vil bringe frem din hilsen
til Buddha, verdenshjelperen,
bøye meg dypt til hans ære,
og gi ham gaver fra vårt hus.
—-

Med disse ord gikk Upaka
til elven Neranjaras bredd.
Der talte Buddha, Den våkne,
om veien ut av dødens makt,

lidelsen og dens årsaker—
han talte om befrielsen,
den edle åttedelte vei
som fører til lidelsens slutt.

Upaka hilste Mesteren
ærbødig, og bøyde seg dypt.
Så bar han frem Capas gave
og vandret ut i hjemløshet.
Snart fant han den største frihet—
Buddhas vei var gått til ende.