Døden fortærte dine barn,
Vasetthi, og du sørget dypt.
Natt og dag slet sorgen i deg,
lenge fant du ingen lindring.

Men du sørger ikke lenger
over tapet av de syv barn
døden slukte! Si meg, søster—
hvordan temmet du sorgen din?

Mange hundre barn er døde!
Slektninger i store skarer
ble borte gjennom tidene—
både for deg og meg, brahman!

Jeg har funnet en gyllen vei
bort fra både død og fødsel.
Aldri mer formørkes sinnet
av sorgens tunge smertegråt.

Sannelig er det du sier,
underlig—men trøsterikt!
Vasetthi, hvem er din mester?
Hvilken lære lindret sorgen?

Buddha, Den fullkomment våkne,
er nå i byen Mithila.
Han underviser i læren
som utsletter all lidelse.

Han, som selv er en arahant,
talte om frihet. Jeg lyttet!
Jeg forsto! Dyp ble min kunnskap.
Sorgens sorte stein forvitret.

Jeg vil også gå til Mithila,
til den opplyste Mesteren!
Å, om også mine sorger
måtte gi tapt for læren hans!

Brahmanen møtte Mesteren:
Og han, som er fri fra alle bånd
og har lagt det vonde bak seg,
ga brahmanen del i læren

om lidelsen og dens årsaker.
Han talte om befrielsen,
den edle åttedelte vei
som fører til lidelsens slutt.

Læren bar frukt—og Sujata
vandret glad og lykkelig ut
i hjemløshet. Alt forsto han—
han var blitt et kar for lyset!

Vognmann! Dra nå hjem; forhør deg
om min kjære hustrus helse.
Si henne at jeg er gått ut
i hjemløshet blant brødrene—
si henne: Etter tre netter
ble Sujatas sinn fullt opplyst.

Med vognen og tusen mynter
dro vognmannen hjem. Han spurte
etter fruens helse, og sa:
Sujata har valgt hjemløshet
blant brødre! Etter tre netter
ble hans sinn opplyst av visdom!

Vognmann—behold vogn og hester,
ta disse tusen myntene!
For ordene om Sujata
gir jeg deg denne matbollen.

Frue! Behold hestene dine,
vognen og myntene også!
Jeg vil òg gå ut som hjemløs
og følge Den våknes lære.

Elefanter, kveg og hester,
juveler og gull i overflod—
all rikdom i vårt store hus
har din far sagt fra seg, datter!
Han gikk ut som munk, Sundari—
nyt rikdommen! Du er hans arving.

Elefanter, kveg og hester,
juveler, gull i overflod—
all rikdom i vårt store hus
har min kjære far sagt fra seg.
Han er gått ut som munk av sorg
over sin lille døde sønn—
slik vil jeg òg søke trøst
for tapet av min døde bror!

Så ønsker jeg deg av hjertet
at du lykkes, min Sundari!
Nøyer du deg med matrester
og en kappe sydd av filler,
vil du nå den andre bredden
fri fra sinnets sorte strømmer.

Edle søster! Hardt har jeg trent.
Blikket er renset, øyet klart,
i minnet ser jeg liv på liv
og steder hvor jeg før har bodd .

Takket være deg, venninne,
ordenens klareste stjerne,
har jeg nådd den største visdom—
Buddhas vei er gått til ende.

Så la meg nå, edle søster,
gå til Buddha i Savatthi.
Jeg vil brøle som en løve,
synge ut min frihetsglede.

Se, Sundari! Mesterens glans
er gyllen, huden hans stråler!
Se han som fryktløst betvinger
sinnets mørke—Den opplyste!

Se—her er Sundari, Mester!
Frihetsarbeidet er fullført.
Alt begjær er dødt, og jeg er
fri fra sinnets sorte strømmer.

Helt fra Benares har jeg reist
for å komme til deg, og bli
din elev, du store helt.
Jeg bøyer meg for dine føtter,

ditt fullkomment opplyste sinn!
Jeg er datter av dine ord,
av din egen munn er jeg født
på ny, uten sjelemørke.

Velkommen er du, venninne,
slik alle er som har seiret
og hilser sin læremester.
De har fullført treningsveien,
brutt begjærets bånd—og slik blitt
fri fra sinnets sorte strømmer!