Ung og ren, kledd i hvite klær
var jeg da jeg først fikk høre
læren. Jeg lyttet iherdig,
fant sannhetens dypeste grunn.

Fra denne stund ble nytelse
og verdslig lyst meg motbydelig—
jeg ville gi avkall på alt
som smakte av sanselig rus.

Jeg forlot familien min,
slaver, tjenere, landsbyen
og dens frodige marker—alt
som fristet med fryd og skjønnhet.

Jeg vendte rikdommen ryggen
til fordel for søstrenes liv—
for jeg var helt overbevist
av læren, slik den var forklart.

Skulle jeg da la meg lokke,
så upassende, tilbake?
Jeg som ingenting begjærer
av den rikdom jeg forkastet?

Gull og sølv fører aldri til
våkent sinn eller indre ro—
jordisk gods passer ikke nonner!
For slikt er ikke sann rikdom,

men formørker sinn og tanker
med blind og vettløs grådighet,
frykt, gnagende mistenksomhet
og en sort og bunnløs uro.

Mennesker i lidenskapsrus
med hule og fredløse sinn
føler seg hindret av andre
og ypper til strid og slagsmål.

De som er slaver av sansene,
skaper selv sin elendighet;
ved sorg og tap, gråt og klager,
drap og andre forbrytelser—

så hvorfor kommer dere hit
som fiender for å lenke meg?
Vit at jeg, som nonne, ser
sansene som sinnets fengsel!

Jordisk rikdom stiller ikke
sinnets sorte virvelstormer.
Lidenskapen er svikefull
som en knivmorder i bakhold!

Så hvorfor kommer dere hit
som fiender for å lenke meg?
Jeg har gått ut i hjemløshet,
kappekledd og raket helt glatt—

ja, jeg nøyer meg med rester
og en kappe sydd av filler,
for dette er alt jeg trenger
for å leve mitt liv som nonne.

Kroppens og sansenes gleder
—hos guder og hos mennesker—
er forkastet av de vise,
dem som har nådd fullkommen lykke.

La meg aldri mer strebe mot
lystene! Der de hersker,
er ingen trygge for deres ild—
en langsom og smertefull død.

Begjærets tornelabyrint
er en dødbringende omvei,
grådigheten et bunnløst svelg
av hat og syk misunnelse.

Begjærets angrep er giftig
og skremmende som en kobras—
så se, hvor naive folk er
når de blindt jager nytelsen!

De sitter fast i lystens sump:
De verken ser eller forstår
hvordan sirkelen kan brytes—
fødselens og dødens runddans.

Ja, mange mennesker lever
med en ulykkelig skjebne
forårsaket av lidenskap!
De har selv ryddet sin livsvei.

Slik ser dere at sansene
forsøpler sinnet med begjær
og bittert fiendskap; at lyst
er lokkemat i dødens garn,

et blomsterkratt som svikefullt
skjuler galskapens gifttorner,
en snare lagt ut av Mara,
til alt levendes undergang.

Uendelig mange plager
springer ut av lidenskapen—
evig kamp, og jag etter rus,
formørker den lyseste dag.

Jeg var selv i sansenes vold—
en slave av livet og døden.
Aldri vender jeg tilbake,
jeg som har nådd mitt frihetsmål!

Jeg kjempet mot lystenes ild
og lengtet etter kjølig ro—
nå lever jeg i flittig trening
for å bryte alle lenker.

Jeg følger den sorgløse sti,
den edle åttedelte vei,
den broen de vise følger
for å krysse begjærets strøm.

Se, venner! Subha, smedens datter
har latt sannheten slå røtter
dypere enn dette treets;
dét som svaler hennes tanker.

For åtte dager siden gikk hun
ut, lysende skjønn av læren
Uppalavanna ga henne.
I visdom forlot hun døden!

Hun er frigjort, og uten skyld—
en nonne med rike evner.
Hun har brutt alle bånd—hun har
stillet sinnets sorte virvler.

Indra, gudenes konge, kom
på magisk vis med sin gudehær—
ja, selve skapningens herre
hedret Subha, gullsmedens datter!